NOMINERT TIL VIXEN

Da jeg sjekket mailen en siste gang før jul, oppdaget jeg en pressemelding fra VASS PR. Det var nominasjonene til prestisjetunge Vixen Influencer Awards, og som alltid så var jeg så nysgjerrig at jeg måtte inn å se hvem som hadde blitt nominert. Jeg drar alltid på prisutdelingen og syns det er stas å følge med på hva som beveger seg i bloggsamfunnet, og du kan tro jeg ble overrasket da jeg så navnet mitt på listen under kategorien “Årets sterke mening” – en kategori der juryen velger både semifinalister, finalister og til slutt, en vinner.

Der stod jeg, i selskap av blant annet kritikeren Mads Hansen, komiker Sigrid Bonde Tusvik, feminist Ulrikke Falch, kroppspressforkjemper Kristin Gjelsvik, og sist, men ikke minst, en av mine beste venninner, Martine Halvorsen. Hvorfor? Fordi jeg nektet.

Bilderesultat for vi nekter benedicte

Overfallet jeg ble utsatt for i august skulle ha større betydning for samfunnet enn jeg var klar over, og saken ble delt i alle sosiale medier, mediehus og på videoer, podcaster og blogger landet over. Noen hang opp protestplakater på politihuset i Drammen, andre ringte de ned med skjellsord. Politi, jurister, advokater og bistandsadvokater prøvde å stoppe meg. De ba meg roe meg ned. De ba meg prøve å forstå. Logge av nettet. Ta en dag av gangen. Jeg nektet.

Sammen opprettet VI hashtaggen #ViNekter. Dere delte deres historier om overgrep, overfall, trakassering, uønsket seksuell kontakt, voldtektsforsøk og voldtekter – med lille meg. Innboksen var full – til sammen over 4000 meldinger på Instagram, Facebook og mail. Jeg svarte. Jeg delte. Ikke faen om deres vonde hendelser skulle være et tall i en rapport.

Hvis jeg mot all formodning skulle vunnet over de fantastiske menneskene jeg konkurrerer mot, så tar jeg med prisen hjem til alle dere. Dere som har støttet meg, åpnet dere, sendt meg historiene deres og sørget for at både politi, politikere og rettssystemet har hørt oss.

Jeg har fått tilbud om å løse tvisten i en type konfliktråd. Politiet ringte å spurte om jeg ville møte overfallsmannen min. Hvorfor? For at jeg skulle forstå at han ikke var så farlig som jeg hadde bestemt meg for at han skulle være. Kanskje var det for å hjelpe meg. Kanskje var det for å spare staten den summen det koster å ta saken til retten. Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg gir meg ikke. Saken ligger riktignok på is i påvente av rettssak, men saken er langt ifra avgjort. Og dette er bare begynnelsen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg