FØDSELSHISTORIEN: 30 TIMER, BLØDNING & RIESVEKKELSE

12.30: Fredag 12.06.2019 klokken 12.30 ble jeg kalt inn til trivselskontroll på sykehuset for andre gang på overtid. Her fant de litt forhøyet blodtrykk og spor av proteiner i urinen, og med tanke på at jeg allerede var 41+5 og hadde slitt med hodepine i panneregionen valgte de å sette meg igang med ballong. Jeg fikk være en del av et forskningsprosjekt, og fikk trekke en konvolutt. Det ble dobbel ballong på meg, og den ble satt inn helt smertefritt. Planen til jordmødrene var å sende meg hjem, men jeg fikk gå ned på venteværelset på fødeavdelingen for å diskutere en mulig innleggelse om det var ledig kapasitet.

14.20: Riene begynner på venteværelset, og kommer med fem minutters mellomrom. I all offentlighet stod jeg med tidenes smerter (hittil!) og følte meg litt dårlig ivaretatt ettersom ingen kom å sjekket til meg. Her ble jeg stående i to timer med rier. Heldigvis klarte jeg fortsatt å spise, så jeg trykket i meg en baconpølse, noen nøtter og en New Energy.

16.15: En ansatt kommer inn på venteværelset for å gi meg beskjed om at jeg skal få dra hjem, men hun oppdager raskt at jeg er i fødsel ettersom kjæresten min hadde telt riene med rieteller. Vi blir flyttet til et nytt, lukket venterom, og får beskjed om at vi muligens må flyttes til Kongsberg ettersom Drammen ikke har ledig plass til meg. På grunn av ESBL-bakterien får jeg eget venterom, eget toalett, og kun lov til å gå frem og tilbake til balkongen. Vi satt mye ute på balkongen mens vi ventet på videre beskjed (det vil si at han satt, jeg stod og klorte meg fast i rekkverket i smerter). Innimellom kom jordmødrene innom og tok blodtrykk og puls, og til tross for fullt sykehus følte jeg meg godt ivaretatt.

Bein full av vann, truse full av blodslim og underliv full av ballong.

19.00: Jeg blir flyttet til nok et venterom mens en annen stakkars kvinne blir flyttet til Kongsberg fordi jeg har kommet. Jeg har 4 cm åpning, og vi får beskjed at det er mulig jeg må føde her. Alt av utstyr som er nødvendig under fødsel blir trillet inn på det lille rommet.

19.10: Stormriene starter, og jeg får ikke pauser mellom riene. Jeg er ennå ikke innlagt, og har fortsatt på meg egne klær: t-skjorte, stringtruse og skjørt. Ballongen gjør sinnssykt vondt, og blodslimet renner nedover lårene mine mens jeg henger opp etter veggen og higer etter pusten mens jeg hylgråter. Slik holder det på i over to timer uten at noen ser til meg før samboeren min til slutt må gå ut til vaktrommet og hente hjelp. Derfra tok det ytterligere 30-45 minutter før noen kom, og jeg trodde jeg skulle dø.

Her ville de at jeg skulle føde. På et barselrom.

21.45: Jeg blir offisielt innlagt og får på meg sykehusskjorta og den berømte bleia. Kjæresten kan endelig hente fødebagen og “flytte inn”. Vi får beskjed om at dette kom til å gå kjapt, og at det jeg spiser nå blir den maten jeg føder på, så mens han henter fødebagen i bilen går han innom å kjøper en kebabmiddag til meg, og “heldigvis” roet riene seg nok til at jeg klarte å spise. kebab har aldri smakt bedre! Forhåpentligvis var barnet ute innen klokken 08 sa jordmor.

02.00: Stormriene kommer tilbake, og de velger å trekke ut ballongen manuelt istedenfor å la den falle ut. Nå har den sittet inne i tolv timer, og jeg har hatt rier eller stormrier hele veien. Jeg har nå 4,5 cm åpning, og får klyster for å tømme tarmen før fødsel.

05.05: Etter å ha opplevd smertene ved å ha stormrier, takler jeg de normale riene så fint at jeg vurderer å droppe epidural – som egentlig var planen. Jeg har fortsatt 4,5 cm åpning, og jordmor tar vannet for å fremskynde prosessen. Jeg bruker prekestol og bosu-ball for å jobbe barnet ned i bekkenet under riene, og den eneste formen for smertelindring jeg har er et apparat som gir små støt i korsryggen for å avlede kroppen fra smertene. Riene er ikke effektive, så jeg får drypp.

Venter på kebab, og snapper selvfølgelig venner og familie underveis.

06.06: Jordmor kommer inn og sier at jeg har muligheten for å få epidural nå om jeg vil, ettersom anestesilegen var i etasjen. Nå hadde jeg vært såpass lenge i aktiv fødsel uten fremgang at det var på tide å hvile og hente energi. Lite visste jeg at jeg hadde over 14 timer fødsel foran meg. Jeg får epidural, hvilket jeg ser på som lite smertefullt og veldig behagelig, og jeg fikk muligheten til å sove litt. Kjæresten min hoppet opp i senga og vi fikk en times tid med hvile og spooning.

09.30: Ny jordmor var på plass – denne dama skulle jobbe tolv timer og følge meg til målstreken – trodde vi. Det ble lagt inn et urinkateter og jeg ble tømt før det ble besluttet å flytte meg til en fødestue. Her fikk jeg mer drypp for å fremskynde prosessen. For å få babyen lenger ned i bekkenet var jeg nødt til å bytte stilling ofte, og jeg vekslet mellom å stå, gå i prekestol, hoppe på ball, og ligge.

Her gjør det vondt. Så jævlig vondt.

11.26: Plutselig hadde jeg 8 cm åpning. Barnets puls falt stadig, og det mistrivdes på innsiden når jeg bevegde meg. I tillegg hadde epiduralen fungert “for bra” som de sa, så jeg var lammet fra livet og ned. Jeg klarte ikke å bytte bevegelser til slutt, og måtte ha hjelp for å løfte beina mine. Det hadde vært tropenatt i Drammen, og det var uutholdelig varmt – likevel frøs jeg. Jeg svettet fra hodet og ned til bekkenet, men fra bekkenet og ned hadde jeg blå bein, gåsehud og var iskald. Livmoren var sliten av alt dryppet, og jeg fikk diagnosen primær riesvekkelse.

12.00: Jeg fortsetter med kaldsvettingen, og de tar temperaturen min og måler CRP i blodet. Jeg hadde fått 37,8 i feber og hadde på det meste 157 i CRP. Legene vurderer å gi meg antibiotika intravenøst, men velger heller å skyte inn noen andre medikamenter.

13.30: Jeg har klart å komme meg til 9,5 cm, men her stopper det. Livmoren er utslitt, og til tross for å ha kjørt på med drypp, er ikke riene effektive. De skrur av dryppet og lar meg sove for å hente inn krefter for å klare det uten hjelp fra riene.

Endelig fikk jeg sove. Lite visste jeg hvor lang fødselen skulle bli!

16.00: Jeg er usikker på når jeg våkner igjen, men jeg har fortsatt 9,5 cm og får beskjed om å fortsette å jobbe babyen nedover i bekkenet ved hjelp av bevegelse. Jeg får diagnosene “forlenget åpningsfase”, “forlenget utdrivningsfase” og “sakte roterende foster” under aktiv fødsel. Barnet kommer ikke ned, og de begynner å lure på om hun sitter fast.

19.30: Endelig full åpning etter å ha stått stille på 9,5 cm i seks timer. Nå fikk jeg beskjed om at jeg kom til å møte datteren min innen en time. Dessverre hadde riene gitt seg, og styrken hadde gått fra 100 og ned til 30-40, så jeg måtte presse for egen maskin. Når man ikke får hjelp av riene så føles det ut som å føde en 4 kilos bæsj med kun hjelp fra magemusklene – med andre ord en umulig oppgave! Midt i pressriene var det jordmorbytte, og jeg fikk senere vite at jordmoren som gikk hadde bestilt vakuum og trodde det kom til å ende i hastekeisersnitt. Smertene var så sinnssyke, og jeg sa stadig til kjæresten min som stod støttende ved siden av meg at jeg ikke orker mer, og at nå dør jeg.

Jordmødrene ønsket at jeg skulle føde på alle fire. Det gikk ikke, og jeg fødte på ryggen.

20.30: Nå skjønte jordmor at hun kom med hånden på hodet, og at det ikke var plass med mindre de klippet. Dette kalles episiotomi, og gjøres for å unngå rift i grad 3 eller 4. Først satt de to sprøyter med pudendalblokade (bedøvelse) inn i skjeden min, deretter klippet de plass til barnet.

20.36: Helt uten forvarsel eller beskjed om at mållinjen nærmet seg – plutselig lå hun på brystet mitt! Jeg gråt, han gråt, og hun var verdens nydeligste! Endelig var premien min her, og smertene var glemt. Jeg kunne ønske jeg kunne romantisere dette øyeblikket mer, men sannheten er at jeg ikke husker noe på grunn av komplikasjonene som plutselig oppstod. Morkaken kom ut fort og naturlig, men livmoren hadde blitt preget av alt dryppet.

20.45: Hun fikk ikke ligge lenge på brystet mitt før hun ble sendt over til faren, og jeg har hverken minner eller bilder fra dette øyeblikket. Jeg hadde blødd ut 1,5 liter blod i sengen (diagnose blødning grad tre) og livmoren var for sliten til å trekke seg sammen. De var også usikre på om det lå igjen hinne-rester av morkaken på innsiden, og med det startet et 1 time og 20 minutters langt mareritt. Plutselig stod 7-8 leger, jordmødre og barnepleiere over meg i operasjonsdrakter og jobbet på meg. For å få livmoren til å trekke seg sammen måtte de trykke den sammen fysisk med knyttneven både fra innsiden (!) og utsiden, og jeg har aldri kjent på liknende smerter. Dette var MYE verre enn selve fødselen! De trykket så hardt at de måtte jobbe på skift og bytte når de var slitne. I tillegg ble jeg sydd, og jeg husker de brukte så lang tid på å sy, så jeg var redd jeg var helt ødelagt nedentil. Det ble jeg heldigvis (og utrolig nok) ikke!

22.04: Etter 32 timer med smerter fikk jeg jenta mi på brystet, og jeg har aldri vært lykkeligere. 52 cm og 3838 gram ♥

Den første ammingen. Magisk følelse!

Få minutter etter alt kaoset var jeg oppe på beina igjen. Jeg tisset, bæsjet (til tross for å ha født OG sydd) dusjet kjapt, ammet og pakket sammen tingene våre fra fødestua. Dagen etter kom jordmødrene inn på barselrommet en etter en for å rose meg for prestasjonen min. Jeg hadde visst klart det umulige – å føde helt uten hjelp med så dårlige forutsetninger. De skrøt av meg og sa jeg var ukens snakkis på avdelingen, og ba meg føde flere barn – for dette kunne jeg! Vi fikk også ros for å være et fantastisk harmonisk og godt team, og fikk kommentarer på at vi behandlet hverandre så utrolig bra under fødselen. Vi lo, hadde humor og tok vare på hverandre oppi alt, og jeg kunne (til tross for alt) ikke fått en bedre opplevelse. Jordmødrene på Drammen sykehus er HELT fantastiske, og jeg skal aldri tvile på disse menneskene igjen. De fortjener all heder og ære. Takk for at dere fikk meg til å føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at dere hadde trua på meg. Takk for at dere fikk den lille, fine jenta vår frisk ut til verden ♥

6 kommentarer

Siste innlegg