DET VERSTE MED Å VÆRE HØYGRAVID

Den som sa at dette var enkelt, kan ta seg en bolle. Og den første bolla går til meg, som etter seks måneders svangerskap konkluderte med at jeg elsket å være gravid. Faktisk så kalte jeg meg selv en fødemaskin! Jeg hadde gløden, den perfekte lille kula på magen, og følte meg i fantastisk form. Så kom tredje trimester og traff meg midt i trynet, og alt jeg trodde viste seg å være feil.

Det absolutt verste med å være høygravid er mangelen på forståelse. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har sagt ifra til venner og familie at det ikke er noen vits i å besøke meg om dagen, ettersom jeg er høyhormonell og forbanna fordi jeg ikke får beveget meg utenfor disse fire dørene. Jeg holder bokstavelig talt på å gå på veggen, og lunta er mildt sagt kort. Utrolig nok så er den kort for alle andre enn samboeren min – han har fortsatt ikke sett noe til det hormonelle monsteret. Kanskje fordi han vet når han skal holde kjeft, og fordi han generelt er verdens beste og mest støttende vesen, bidrar i hjemmet og hjelper meg med det jeg trenger? Poenget er mangel på forståelse. Ikke bli sur på meg fordi jeg er kranglete eller i dårlig humør når du har blitt advart på forhånd.

Noe annet som er ille, er alt folk får seg til å si når man føler seg på det verste. Når ingen av klærne dine passer lenger – ikke engang gravidklærne du har kjøpt – så er det faktisk ikke innafor å tilslengt en kommentar om hvor tynn man selv var på slutten, hvor sprek og hvor mye man trente, og at man passet jeansene sine helt frem til fødsel. En annen ting er å skryte av hvor god form man var i til noen som kanskje sliter med bekkenløsning, symfyseløsning eller andre ting. Hvis du var i god form, fint for deg, men da har du faktisk ikke peiling på hvor jævlig det kan være å gå gravid. Du slapp billig unna.

Når det er sagt, så klarte jeg å komme meg ut av huset både på mandag og tirsdag. På mandag klarte jeg å gå helt til Svelvik sentrum, hvilket er røfflig 300 meter. HAHA! Vi gikk til Pølsebaren og kjøpte en softis, og det med heftig bismak. Resten av dagen var jeg nemlig sengeliggende på grunn av bekkenet og symfysen, og kjæresten min måtte bære ned kontorstolen slik at jeg faktisk kunne bevege meg fra rom til rom. Jeg føler jeg er på nippet til å gi opp alt og bare begynne med krykker eller rullestol ass..

I går dro vi på dagstur til Porsgrunn for å gjøre unna den siste familievisitten på begge sider før babyens ankomst – som forhåpentligvis er snart! Vi var også på åpningen av teaterfestivalen i Porsgrunn, og spiste en nydelig tre-retters med svigers. Ceviche av torsk til hovedrett etterfulgt av spicy moules frites og blødende sjokoladefondant. OH MY GOD, så digg! Nå er planen å holde meg hjemme i Svelvik frem til fødsel, hvilket betyr at jeg har et par ting jeg må inn i kalenderen å avlyse. Deilig!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg