HAN BLE DØMT!

“Retten finner det bevist utover rimelig tvil at det ikke forelå noen form for samtykke fra fornærmede, heller ikke i form av konkludert atferd, og at tiltalte rent faktisk har skjønt dette. I denne forbindelse nevner retten at tiltalte, som er asylsøker fra Syria, ikke behersker norsk godt, og at politiet opplevde betydelige kommunikasjonsproblemer med ham da de kom til stedet. I tillegg har tiltalte forklart at han har liten erfaring med å kontakte kvinner. Retten har tatt disse forholdene i betraktning, men er likevel overbevist om at tiltalte skjønte at han foretok seksuelle handlinger mot en person som ikke samtykket i dette, slik at han har opptrådt forsettlig.”

"Etter dette dømmes tiltalte for overtredelse av straffeloven § 297."

Wow, dere. En 13 måneder lang kamp er over, og jeg kom seirende ut av saken. Hvem skulle trodd det for et år siden? Jeg for min del er fornøyd med at saken i det hele tatt kom til retten. At han i tillegg ble dømt betyr at systemet fungerer, selv om jeg lenge hadde mine tvil. Jeg håper bare det fungerer for alle – og ikke bare for dem som roper høyest på sosiale medier. Mange spør om jeg synes det er synd at han får betinget fengsel og slipper soning, men fakta er jo at jeg har kjempet for at systemet skal fungere, og da må jeg også kjempe for at systemet skal fungere for han. Jeg har forståelse for at det manglet tilstrekkelig fysiske bevis for å fengsle han, og er ufattelig glad for at jeg ble trodd i retten, og jeg håper og tror at både han og andre forstår at dette ikke er OK oppførsel. Det har tross alt vært et par medieoppslag rundt denne saken, så jeg håper at dette kan hindre andre i å oppleve det samme – i alle fall for en stund mens saken ennå er fersk. Nå skal jeg fortsette å hjelpe overgrepsutsatte som stadig kontakter meg i innboksen. Min oppfordring er fortsatt at vi skal dele, kjempe og anmelde. Det er utrolig tøft å stå i det når det stormer som verst rundt deg, men fyfaen badass jeg føler meg nå som jeg har gjort det. Jeg kjempet for meg selv, og jeg vant! Vi jenter kan klare ALT! 👊

HAN BLIR TILTALT – JEG BLIR LATTERLIGGJORT

HER KAN DU LESE DEG OPP PÅ SAKEN

I august i fjor ble jeg utsatt for et overfall i mitt eget nabolag som skulle rokke opp ned på hverdagen min. På vei hjem fra en festival i min egen trygge, lille bygd ble jeg overfalt av en jevnaldrende mann som viste seg å være naboen min. Jeg hadde hilst på han daglig i flere måneder – han bodde jo tross alt to hus unna, og det er vel vanlig folkeskikk å nikke til naboene ved postkassa? Denne kvelden tok han høfligheten min som en invitasjon, og i Svelviks mørklagte gater ble jeg utsatt for et alvorlig seksuelt ladet overtramp som endte i anmeldelse – og en stor sak mot politiet i sør-øst som senere havnet i utallige medier. At jeg valgte å trosse min egen frykt for hevn og lot vær å tie om hans overtramp og politiets oppførsel sendte meg rett i finalen i Plan Internationals “jenteprisen” og kategorien “årets sterke mening” i Vixen Influencer Awards. Jeg nektet å bli oversett av politiet, jeg nektet å bli en del av alle mørketallene og statistikken, og oppfordret andre jenter til å anmelde – og åpne seg om sine historier. Og når man åpner seg slik risikerer man å få hets. Man risikerer å ikke bli trodd. Man risikerer rett og slett å drite seg ut. Men det var en risk jeg tok.

Da jeg satt i avhør på mitt eget soverom etter hendelsen innså jeg at dette aldri kom til å gå min vei. Hvorfor anmelder jeg egentlig det her? Ressursene de satt inn var latterlig få, og det jeg ikke visste der og da var at jeg måtte gjøre hele etterforskningen selv, foruten DNA-testingen av undertøyet mitt, naturligvis. Jeg fikk en melding i innboksen min på Facebook om at denne mannen hadde stalket en jente som jobbet på en restaurant i nabolaget her. Jeg fikk kontaktinformasjonen hennes, og ga den videre til politiet. Ingenting skjedde. Jeg fikk også vite at det hadde vært et liknende overfall under den samme festivalen, samme kveld, og at beskrivelsene av gjerningsmannen der matchet gjerningsmannen min. Ble det tatt videre? Nei. Jeg fikk også vite at den samme mannen trolig hadde overfalt en voksen kvinne i Drammen, men heller ikke her ble det gjort noen videre etterforskning.

Nylig mottok jeg et brev fra politiet i sør-øst om at mannen faktisk blir tiltalt – overraskende nok. Han ble siktet for voldtektsforsøk den natten, men fordi politiet ikke helt kan vite hva hans intensjoner var og hvor langt han hadde tenkt til å gå (!?) så nedjusterte de tiltalen til §297 – seksuell handling uten samtykke. Det i seg selv bør være nok til å få en straff, men ifølge bistandsadvokaten min, som jeg ikke lenger har krav på ifølge den nye tiltalen, risikerer han kun et lite klapp på hånda og kanskje en bot.

Advokaten min serverte dette eksempelet på hvorfor tiltalen var nedjustert: “Se for deg en mann som er på vei opp en stige utenfor et fremmed hus. Er det et innbruddsforsøk, eller skal han bare kikke? Har han med seg håndbrekk, eller ikke?”. Da lurer jeg på hva som egentlig kvalifiseres som et voldtektsforsøk. Må han bli tatt på fersken av politiet mens pikken er ute og kondomen på, eller kan det hende han bare ville kikke da også? Eller som han selv påstår, at han inviterte meg på kaffe?

Nedjusteringen av tiltalen betyr at jeg må møte opp i en rettssak om to måneder uten krav på rettshjelp i form av bistandsadvokat, vel vitende om at han ikke får en passende straff, og at jeg kommer til å føle meg urettferdig behandlet og latterliggjort. Med den nye tiltalen har jeg heller ikke krav på erstatning, med mindre psykologen min sier jeg har en diagnose i form av angst eller PTSD, hvilket jeg sikkert har, men som jeg ikke ønsker skal følge meg på papiret resten av livet. Vet du hva som skjer hvis du får dette “stempelet” i legejournalen din? Du mister retten på uføreforsikring! Og usle 10.000 kroner i erstatning for å ha blitt overfalt er ikke verdt sjansen på å miste alt jeg har dersom jeg eksempelvis en dag skulle havne i rullestol etter en bilulykke.

Vi blir bedt om å anmelde, men anmeldelsene havner på bordet til overarbeidede tjenestemenn som ikke har tid til å ta tak i sakene. Sakene henlegges og havner i en statistikkrapport som aldri blir tatt på alvor. Advokater permitteres og avskjediges fordi det er mangel på innkommende rettsoppdrag fra politiet, og sentralisering, besparing og nedbemanning trumfer innbyggernes sikkerhet. Innbyggerne må tydeligvis rope høyt, kontakte media, henge opp lapper på politihuset og gjøre etterforskningen selv – ellers blir det ingen rettssak i det hele tatt. Er det slik vi skal ha det i verdens beste og rikeste land?

LES BLOGGINNLEGGENE HER:
RETTFERDIGHETEN SKAL SEIRE // MØRKETALLENES HISTORIER // DETTE ER IKKE EN RASEKAMP // SEKS SMÅ SEIERE

NOMINERT TIL VIXEN

Da jeg sjekket mailen en siste gang før jul, oppdaget jeg en pressemelding fra VASS PR. Det var nominasjonene til prestisjetunge Vixen Influencer Awards, og som alltid så var jeg så nysgjerrig at jeg måtte inn å se hvem som hadde blitt nominert. Jeg drar alltid på prisutdelingen og syns det er stas å følge med på hva som beveger seg i bloggsamfunnet, og du kan tro jeg ble overrasket da jeg så navnet mitt på listen under kategorien “Årets sterke mening” – en kategori der juryen velger både semifinalister, finalister og til slutt, en vinner.

Der stod jeg, i selskap av blant annet kritikeren Mads Hansen, komiker Sigrid Bonde Tusvik, feminist Ulrikke Falch, kroppspressforkjemper Kristin Gjelsvik, og sist, men ikke minst, en av mine beste venninner, Martine Halvorsen. Hvorfor? Fordi jeg nektet.

Bilderesultat for vi nekter benedicte

Overfallet jeg ble utsatt for i august skulle ha større betydning for samfunnet enn jeg var klar over, og saken ble delt i alle sosiale medier, mediehus og på videoer, podcaster og blogger landet over. Noen hang opp protestplakater på politihuset i Drammen, andre ringte de ned med skjellsord. Politi, jurister, advokater og bistandsadvokater prøvde å stoppe meg. De ba meg roe meg ned. De ba meg prøve å forstå. Logge av nettet. Ta en dag av gangen. Jeg nektet.

Sammen opprettet VI hashtaggen #ViNekter. Dere delte deres historier om overgrep, overfall, trakassering, uønsket seksuell kontakt, voldtektsforsøk og voldtekter – med lille meg. Innboksen var full – til sammen over 4000 meldinger på Instagram, Facebook og mail. Jeg svarte. Jeg delte. Ikke faen om deres vonde hendelser skulle være et tall i en rapport.

Hvis jeg mot all formodning skulle vunnet over de fantastiske menneskene jeg konkurrerer mot, så tar jeg med prisen hjem til alle dere. Dere som har støttet meg, åpnet dere, sendt meg historiene deres og sørget for at både politi, politikere og rettssystemet har hørt oss.

Jeg har fått tilbud om å løse tvisten i en type konfliktråd. Politiet ringte å spurte om jeg ville møte overfallsmannen min. Hvorfor? For at jeg skulle forstå at han ikke var så farlig som jeg hadde bestemt meg for at han skulle være. Kanskje var det for å hjelpe meg. Kanskje var det for å spare staten den summen det koster å ta saken til retten. Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg gir meg ikke. Saken ligger riktignok på is i påvente av rettssak, men saken er langt ifra avgjort. Og dette er bare begynnelsen.

NOMINERT TIL JENTEPRISEN

Jeg er tom for ord av takknemlighet. Her om dagen tikket det inn en mail fra Plan-Norge (!) hvor det stod at jeg var nominert til jenteprisen 2018! Dere har faktisk – helt uoppfordret – stemt meg frem til å vinne en av de største prisene man som jente kan vinne i dette landet – en pris for jenter som kjemper for andre jenter. DET er jeg såå stolt av! Plan-Norge har lagt merke til- og anerkjenner oss! Kampen min og hashtaggen #ViNekter står i spissen og kjemper for en mer rettferdig behandling av overgreps- og overfallsofre i Norge. Sammen kjemper vi for et bedre rettssystem, bedre behandling av ofrene, strengere straffer og et mer forståelsesfullt og solidarisk politi. TAKK for at dere heier på meg og alle ofrene der ute! ♥

Jenteprisen deles ut av Plan International Norge, i samarbeid med Costume. Formålet er å løfte frem en enkeltperson, organisasjon eller bedrift i Norge, som engasjerer seg i kampen for jenters rettigheter – enten i Norge eller ute. Vinneren kåres av en uavhengig jury. Prisen deles ut på FNs Internasjonale jentedag – torsdag 11. oktober.

MØRKETALLENES HISTORIER

Dette er det viktigste innlegget jeg noengang har skrevet, og det viktiste innlegget du noengang har lest. Jeg håper dere vil hjelpe meg å dele disse jentenes historier – for deres venninner, kjærester, søstre og døtre. Dette kan bidra til at media, politikere, politi og rettsvesen får opp øynene for hva som skjer i landet vårt, hvor ofte det skjer, og hvordan sakene blir behandlet fra offerets side. Mange av historiene har aldri blitt delt før, og forblir derfor anonyme. Disse historiene har blitt sendt inn til meg, eller via hashtaggen #ViNekter som jeg opprettet etter å ha blitt overfalt på åpen gate i eget nabolag forrige helg. Dersom du ikke er kjent med saken min, eller ønsker å lese deg opp eller forfriske minnet, er det bare å bla lenger ned.  Continue reading “MØRKETALLENES HISTORIER”

DETTE ER IKKE EN RASEKAMP

Siden jeg for to dager siden tok valget om å dele historien min, har den blitt delt tusenvis av ganger. Bloggen min har hatt 40.000 besøkende, og facebookinnlegg har blitt delt over 20.000 ganger. Jeg har fått 5000 kommentarer og sikkert 1500 meldinger i innboksen – som jeg forresten prøver å svare på, men som blir nærmest for overveldende. Meldinger fylt med kjærlighet, støtte og vonde historier. Historier fra jenter som ikke har turt å stå frem, eller som har anmeldt og fått saken sin henlagt. Jeg har mottatt grusomme historier fra jenter ned i 12 års alderen på Instagram, og det knuser hjertet mitt. Jeg tror ikke vi forstår hvor mange det gjelder.

I 2017 ble 1625 voldtekter eller voldtektsforsøk anmeldt, sier statistikken til Kripos. Statistikken sier også at kun 10 prosent av ofre for seksuelle overgrep anmelder. Det betyr at det finnes 14.625 mennesker der ute som aldri anmeldte – i frykt for å få saken henlagt eller å tape i retten. Og denne statistikken gjelder kun voksne mennesker. For tro det eller ei, så blir også barn og ungdom voldtatt. Hele tiden. Bare i fjor ble det rapportert inn 1139 overgrep på mindreårige. Også her er mørketallene store. Og mørketallene vokser for hvert år dersom vi ikke tar tak i rota til problemet, nemlig hvordan man blir behandlet av politiet og rettssystemet. 

Jeg møtes av 99 prosent kjærlighet og støtte, men likevel er det den ene siste prosenten som gnager. Jeg skriver detaljert om å bli overfalt på åpen gate i min egen bygd hvor det bor 6000 innbyggere. Jeg beskriver at jeg får en ukjent tunge inn i munnen min mens jeg blir dratt ned mot bakken, hvor jeg deretter får en finger opp under skjørtet, også klarer noen å lire fra seg spørsmål om hvor full jeg var, om jeg ruser meg, og hva jeg hadde på meg? Og ikke nok med det. Noen mener til og med at facebookinnlegget er “fake news” – til tross for at alle lokalaviser har skrevet om det, og at de store mediehusene er på banen. Jeg får også høre at det ikke nytter å bruke sosiale medier. Selv om politiet endelig har tatt saken min på alvor og beklaget oppførselen sin – på grunn av mediestormen. Jeg får også høre at jeg sikkert bare er PR-kåt. Så du hvordan jeg så ut i

vi postet i går? Ser du hvordan jeg ser ut på instastory? Hører du gråten i stemmen min og sinnet i hjertet mitt? Ser du ikke at jeg ikke har sminket meg, og at jeg ikke har dusjet på snart en uke?

Mange velger også å gå imot meg fordi jeg delte hvor gjerningspersonen var fra. Men får ikke jeg, som norsk statsborger og skattebetaler, lov til å stille spørsmål ved hvorfor han, som asylsøker, får bedre tilrettelegging og bedre rettigheter etter saken enn meg? Jeg er ingen rasist, som noen av dere klarer å lire fra dere. Jeg stemmer ikke Frp, selv om det ikke skulle ha noe å si. Dette er ikke en kamp om å avvise folk på landegrensene, men heller en kamp for å forbedre integreringen. Dette er først og fremst en kamp mot lovverket og rettssystemet. En kamp for å bli hørt av politiet og politikerne. En kamp for bedre rettigheter, færre henleggelser og bedre oppfølging. 

1 av 3 jenter opplever et overgrep iløpet av livet – og det kan være din datter, søster eller venninne. Burde vi ikke kjempe sammen for disse jentene, istedenfor å dele oss etter hvilket parti vi stemmer på?

SEKS SMÅ SEIERE

Jeg vil først og fremst starte med å si FY FAEN! Dere er helt rå! Bloggen min har hatt flere titalls tusen visninger det siste døgnet, i tillegg til alle de titalls tusen delingene dere har bidratt med, og jeg er helt målløs. Vi har virkelig fått spredd budskapet, og jeg har blitt nedringt av medier i hele dag. I den anledning har jeg noen gode nyheter å komme med – og det er kun takket være dere! For ikke å snakke om hvor mye kjærlighet jeg har fått. Jeg gråter for solidariteten og nestekjærligheten!

I bølgen av gårsdagens virale facebookinnlegg har jeg fått ikke en, men TRE henvendelser fra politiet i sør-øst. Dette er bare spekulasjoner, men jeg tviler på at dette hadde skjedd dersom ikke venner, bekjente, medier, publikum og naboer hadde ringt ned politistasjonen med spørsmål og meninger. I dag har jeg til og med fått politiet på døra, og jeg har hatt en hyggelig og overraskende nok så personlig samtale med en av de gode, gamle (og snart pensjonerte) politibetjentene. Dere vet, en av de som fortsatt kjemper for den gamle politireformen, kjennskap til nabolagene og lokale lensmenn.. Her fikk jeg endelig, etter fire dager med usikkerhet, svar på mye av det jeg lurer på:

1. Saken er ikke henlagt! Dette, og politidamens oppførsel, beklages og omtales som en stor misforståelse.
2. Jeg har endelig fått bistandsadvokat, og jeg har fått den beste av de beste – en tidligere politiadvokat!
3. Betjenten har spurt Svelvik kommune om å flytte mannen til en annen kommune, ettersom han er NAV-klient.
4. Betjenten har vært i kontakt med det syriske miljøet i bygda mi for å roe ned eventuelle tanker om hevn. 
5. Bistandsadvokaten skal søke om å få utvidet besøksforbudet frem til han eventuelt blir flyttet. 
6. Gjerningsmannen innrømmer å ha vært på stedet, og å ha kontaktet meg. Han innrømmer ikke straffeskyld.

Også vil jeg ha et par ting på det rene. Jeg er ikke ute etter å spre rasisme – jeg er ute etter rettferdighet for overgrepsofre. Jeg vil ikke ha mer hat i kommentarfeltene. Norge bør ha lært til nå at hat bare sprer mer hat. Jeg la ut facebookinnlegget i hat, og kunne sikkert formulert meg annerledes dersom jeg hadde ventet. Jeg forventer ikke at at gjerningsmannen skal bli straffet og utsendt på dagen slik mange tydeligvis tror – jeg ønsker en endring i lovverket på sikt. En endring i hvordan man blir behandlet av politiet og hvordan forvaringsprosessen av gjerningspersonen skal foregå. For dersom en nabo, samboer, venn eller et familiemedlem forgriper seg på deg, så er det utrolig lite gjennomtenkt av politiet å sende vedkommende tilbake til nabolaget, huset eller vennegjengen. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men hvis ikke øyevitner er bevis – hva er bevis da?

SE 
VÅR HER

Den eneste dårlige nyheten jeg fikk i dag, var at alt dette som skjer på sosiale medier nå kan ødelegge for meg senere. At alt hatet som blir spredd i kommentarfeltene kan falle tilbake på meg, slik at en eventuell jury får medlidenhet for han, dersom han føler seg krenket. Dette kan føre til at jeg taper en eventuell rettsak, og jeg ber dere derfor tenke dere ekstra om før dere poster i kommentarfeltet. Politibetjenten anbefalte meg å roe ned og slette det som foregår på sosiale medier om dagen, men jeg nekter.

Dette er en rettsak det er verdt å tape, for jeg vet hvor mange andre mennesker der ute jeg hjelper med å dele sin historie og anmelde sitt overgrep. Dersom min historie hjelper ett annet menneske, så vil det hele være verdt det. Del, anmeld, kjemp!

#ViNekter #WhereIsJustice

RETTFERDIGHETEN SKAL SEIRE

Lørdag 11. august dro jeg ut på byen i Svelvik sammen med kollegaene mine i lokalavisa, og mange gode venner. Det var Svelvikdagene, en lokal festival vi har her i bygda, og alle var i god stemning. På vei hjem i 01 tiden møtte jeg en gammel venn, og jeg sendte gjestene mine hjem til meg med nøkkelen min slik at de kunne starte nachspielet mens jeg snakket videre.

Dette er bygda mi, Svelvik:

Bilderesultat for svelvik

I 01.30-tiden gikk jeg hjemover, og jeg havnet midt i en krangel mellom et kjærestepar. Jeg prøvde å ordne opp mellom de, men forstod raskt at jeg ikke hadde noe her å gjøre. Jeg tilkalte politiet som stod like borti gata, og gikk videre hjemover. Herfra er det cirka 400 meter hjem til meg. På veien er det flere leilighetskompleks, eneboliger, matbutikker og interiørbutikker. Veien var lyst opp overalt – bortsett fra ett sted.

Overfalt av min egen nabo:

Jeg snakker med en av mennene fra festen min på telefonen, og ironisk nok spør han meg om han skal gå meg imøte. Man vet jo aldri hva slags folk som lurer i de mørke bakgatene her. Jeg ler, og sier “Ikke i Svelvik”. Mens jeg snakker på telefonen hører jeg munter plystring bak meg. Jeg snur meg, og ser naboen min i mørket. Jeg kjenner han igjen, for jeg har hilst høflig på han når han har gått forbi huset mitt med matvarer, eller når jeg har vært ute med hundene. Han har et spesielt utseende, så det er ingen tvil om at det er han. Jeg smiler og nikker, og snur meg for å gå videre.

I dette strøket angrep han meg:

Bilderesultat for juve næringspark

I det vi passerer Juve næringspark og lysene forsvinner bak meg, kommer han løpende opp mot meg. Jeg legger ned telefonen. Jeg forstod raskt at intensjonene ikke var gode, og gjorde alt jeg kunne for å avvise naboen min på en høflig og trygg måte slik at jeg kunne komme meg hjem de siste 200 meterne. Noen kaller visst dette en invitasjon. Jeg kaller det overlevelse.


Han: – Kan jeg kysse deg?
Meg: – Nei, da tror jeg ikke samboeren min blir fornøyd.
Han: – La meg kysse deg!
Meg: – Nei takk, men du må gjerne være med på nachspiel?


Det neste som skjer, er at han tar tak i håret og nakken min, drar meg ned mot hans høyde (han er lavere enn meg) og putter tungen sin i munnen min mens han skyver hånden sin under kjolen min og inn ved trusekanten. 


Heldigvis hadde jeg denne mannen fortsatt på telefonen, og jeg fikk varslet han. Han kom løpende og så at gjerningsmannen min slippe meg og løpe avgårde. Han så hvordan han så ut, og at han var skyldig. Ellers hadde han ikke løpt. Vi ringte politiet, og etter lang (!) tid kom de frem. Vi ble satt bak i bilen fordi kollegene hadde fått tak i en mann som matchet beskrivelsene vi hadde gitt på telefonen. Vi kjørte forbi mannen i sakte fart, med sotede ruter. Akkurat som i en dårlig actionfilm. Jeg og den mannlige vennen min fikk ikke lov å prate sammen, men vi identifiserte han begge to – selv om han forsøkte å gjemme seg ved å gjøre seg lavere, ikke se mot oss og endre måten han var kledd på.

Gjerningsmannen blir pågrepet:

Mannen blir kjørt til politistasjonen i Drammen, mens jeg og øyenvitnet mitt blir avhørt i hvert vårt rom hjemme i huset mitt. Jeg blir bedt om å forklare hele historien på opptak, og får beskjed om å ta av meg undertøyet mitt. Det måtte sendes til undersøkelse for å sikre dna. Det hele ble avsluttet i 04-tiden.


Dagen etter våknet jeg til beskjeden om at han var løslatt. Politiet ringte og spurte om jeg ville ha besøksforbud. Dette takket jeg selvfølgelig ja til. Overskriftene i avisen slo imot meg, og jeg følte at alle journalistene visste mer enn meg. Ironisk nok er jeg både journalist og offer, men jeg følte meg veldig utenfor i min egen sak. Gjerningsmannen, som også var min nabo med 50 meters mellomrom, var satt fri, mens jeg satt inne med låste dører og lukkede vinduer.

Han var i tillegg i Norge som asylsøker på midlertidig oppholdstillatelse. Dette mener jeg ikke som et rasistisk ess i ermet i et forferdelig spill, men jeg nevner det for å vise dere hvor lett man slipper unna kriminelle handlinger i landet vårt, og hvilke signaler det sender disse mennene, og deres etterkommere. Er det virkelig slik at han må gjøre dette to ganger til for å bli kastet ut – og i verste fall komme enda lenger på nestemann?

Jeg ringte til politiet i Drammen for å få informasjon, og fikk beskjed om at etterforskningslederen min hadde fri. Jeg spurte kvinnen som tok telefonen om hun kunne søke opp saken min, lese seg opp litt og informere meg, men det “hadde hun ikke tid til”. Jeg spurte hva besøksforbudet gjaldt, og hun sa at dette var noe jeg måtte ta opp med etterforskningslederen – som kom tilbake om to-tre dager.

Jeg gråt på telefonen og spurte om det virkelig var slik at mulige voldtektsmenn blir bedre ivaretatt enn ofrene, og hu sa ordrett “nå syns jeg du er veldig vanskelig!”. Jeg spurte også om det var mulig for de å be gjerningsmannen gå en annen rute hjem, enn forbi huset mitt. For det er nemlig mulig her vi bor, i idylliske Svelvik. Men da forklarte hun meg at de ikke kunne påvirke de daglige rutinene hans, og at besøksforbudet ikke gjaldt utenfor tomtegrensa mi, så lenge han ikke snakket til meg. For jeg måtte jo forstå at det var vanskelig for han, som nabo, å ha besøksforbud mot meg!

Til høyre i bildet ser dere veien jeg snakker om:

Jeg var den vanskelige. Jeg, som har sittet hjemme i fire dager uten å gå tur med hundene mine, vært på butikken, gått ut med søpla, vært i postkassen, i garasjen eller i hagen. Jeg, med tomtegrense, hage, veranda, postkasse og garasje langs veien hans, var den vanskelige. Jeg gråt når jeg la på. Solidariteten jeg forventet fra politiet – spesielt en kvinne – var ikke-eksisterende. 


Jeg satt lenge å tenkte på om jeg skulle dele dette i sosiale medier eller ikke. Det er jo typisk at offeret får slengt kommentarer etter seg, spesielt meg som i tillegg blogger. Jeg var redd for å virke PR-kåt, desperat etter klikk eller oppmerksomhetssyk, men bestemte meg for å gi faen i hva folk tror om meg, så lenge noen får øynene opp for hva vi jenter går gjennom. Jeg vil ha strengere straff, forvaring, fotlenke eller forflytting i vente på rettsak, en lovendring og en slutt på alle henleggelsene og historier som aldri blir trodd. I dag har de to delte innleggene 5800 likes, 6400 delinger og 1900 kommentarer. Og jeg gir meg ikke, selv om det alltid vil finnes skeptikere, kverulanter, nettroll og falske brukere som spyr ut de verste påstandene.

Det spekuleres blant annet mye i hva jeg hadde på meg – utrolig nok. Gikk jeg lettkledd eller utfordrende? Svaret er nei. Ikke at det betyr noe, men jeg hadde på meg en maxikjole i for stor størrelse, skitne festivalsko og olajakke. Ifølge meg selv: ikke veldig attraktiv, lettkledd eller utfordrende. Som om det skulle hatt noen betydning. Det spekuleres også i om jeg var rusa. Jeg ruser meg ikke. Jeg nyter øl, vin og cider som mange andre jenter i 20-årene, og uansett hvor drita, rusa eller lettkledd jeg hadde vært, så er ikke dette greit. Spørsmålet mitt er hvorfor ikke politiet forstår det – og slår kraftigere ned på det?

Antrekket mitt under overfallet:

Jeg vil være en stemme for alle som ikke har anmeldt. Alle som fikk saken sin henlagt. Alle jenter som har, eller som kommer til å oppleve overfall. For det tar ikke slutt. Ikke med de latterlige straffene vi har her i landet. Jeg har fått hundrevis av meldinger i dag, og mange av jentene forteller sine historier. Historier om voldtekter og henleggelser, og følelser av å ikke bli trodd. Dette kan vi ikke ha noe av! Lik og del dette innlegget dersom du ønsker bedre oppfølging av ofre, endring i regelverket rundt forvaring og strengere straffer for overfall. Alle jenter er noens kjæreste, søster, datter eller barnebarn, og du kan bidra til en endring. Jeg nekter å tie, og håper dere nekter med meg.