STENGTE FØDEAVDELINGER OG STRESSEDE FØRSTEGANGSFØDENDE

I dag ble det kjent at politikerne på Stortinget tok ut millionlønn og 14 ukers sommerferie. Samtidig ble det kjent at jordmødrene på flere av landets sykehus nekter å komme på jobb på grunn av dårlig lønn og arbeidsvilkår i sommerferien. Denne problematikken gjelder blant annet Kvinneklinikken i Bergen, sykehusene i Oslo, og nå også Drammen hvor jeg har søkt fødeplass. I Drammen er det så ille at syv jordmødre har levert oppsigelse. Nå står to av fødestuene i fare for å bli stengt, og 71 av sommerferie-vaktene står uten personell. For oss som hadde planer om å føde i Drammen betyr det at vi kan få beskjed om å kjøre til både Kongsberg og Ringerike helt uten forvarsel – midt i fødsel. Og som allerede stresset førstegangsfødende syns jeg det er helt UTROLIG at politikerne våre kan behandle jordmødre og fødekvinner på denne måten når de samtidig går ut i media og oppfordrer nordmenn til å føde flere barn – mens de selv tar ut skyhøye, ufortjente lønninger og lange ferier. Jeg har aldri gledet meg så mye til et stortingsvalg som jeg gjør nå!

Jordmødrene og tillitsvalgte ved Drammen sykehus står i dag frem i media med at de nekter å godkjenne sommerturnusen slik den ser ut per dags dato. Den inneholder nemlig ikke nok jordmødre i forhold til fødsler. Etter planen kommer det 357 fødekvinner innom fødestuene i Drammen i sommer, men havner du i fødsel iløpet av en av de 568 timene som står tomme på timelistene, sitter du pent i saksa. Jordmødrene sier at grunnbemanningen er lav fra før av, og at det nå er krise ettersom jordmødre som tidligere kom fra nabolandene og jobbet sommervaktene nå har fått bedre betingelser i hjemlandene og blir værende der. Jordmødrene som faktisk fortsetter i jobben sin, til tross for andre jobbtilbud, høyere lønn og bedre arbeidstider i kommunen, og stiller opp i sommer sier de ikke får spist eller brukt toalettet iløpet av et åtte timers skift. Er det slik vi skal ta vare på de viktigste arbeidstakerne våre, Erna?

Jeg vet at vi på østlandet er heldige som har sykehus i omtrent hver eneste storby, og at situasjonen er verre for de som har bosatt seg ved fjelloverganger, i nord, eller på nordre del av vestlandet. I termingruppene på Facebook leser jeg stadig om fortvilte mødre som har født både i privatbil, ambulanse og helikopter uten smertelindring på grunn av fulle sykehus. Jeg leser i aviser om fortvilte jordmødre som er redd for å overse alvorlige feil og komplikasjoner fordi de har for mange fødekvinner å ta seg av samtidig. Likevel skal det ikke være slik at jeg, som førstegangsfødende, skal være redd for å måtte tilbringe en og en halv time i bil til fødestua når planen var å føde på sykehuset 20 minutter unna. Og vi lurer på hvorfor diagnosen “fødselsangst” blir hyppigere stilt enn før?

Og det verste er nesten ikke situasjonen vi står i, men hemmeligholdet av fakta. Hadde det ikke vært for media så hadde ingen fått beskjed om hvor fulle sykehusene faktisk var, for når vi går til kontroller så unnlater de å gi oss beskjed, istedenfor å kunne informere oss slik at vi kunne planlagt endringer og søkt oss til andre sykehus på egenhånd. Eksempelvis for meg som bor i Vestfold og har familie i Porsgrunn. Hadde jeg fått beskjed så kunne jeg søkt meg over til Tønsberg eller Skien, men nei – jeg står i fare for å måtte føde i Kongsberg eller Ringerike, langt unna nærmeste familie.

Nå har jeg sett meg drittlei på hvordan den sittende regjeringen behandler innbyggerne sine. Vi stemte demokratisk på noe vi trodde på, og hva sitter vi igjen med? En regjering som hverken respekterer kvinnekroppen og våre rettigheter, et av landets viktigste yrker, eller familiens rett til å fordele permisjonen på egenhånd. Erna Solberg kan våge å be meg føde flere barn. Her er det stengt for produksjon frem til en ny og mer oppegående og rettferdig regjering er på plass.

VI BESTEMMER HVEM SOM ER INFLUENCERE

I Instagram-bioen står det “offentlig person” og “influencer” til tross for at de har under 1000 følgere og aldri har hatt et samarbeid. Bloggen er full av lettkledde bilder i ræva mobilkvalitet og innlegg som er pushet ut på fem minutter. De klikkvennlige overskriftene inneholder ord som “silikon, restylane, operasjoner og månedslønn”, og de har ett mål: å bli Norges nye toppblogger.

Jeg snakker selvfølgelig om unge jenter som i desperasjon gjør alt for å klatre på blogglisten. De som er for unge eller for uinteressante til å bli castet til Paradise Hotel, og som gjør alt de kan for å konkurrere med de som faktisk er aktuelle. De som skal ha en krass mening om alt og alle i håp om å provosere de rette menneskene, og som hyller kirurger mens de legger ut bilder av de nyopererte puppene sine. Unge jenter som har blitt stukket så mye i ansiktet at de ikke lenger kan smile. Unge jenter som hverken trenger botox, fillers eller nye kroppsdeler – men som gjør inngrep fordi de tror det er den korteste veien til berømmelse. Det, og kjøpt popularitet på Instagram.

Jeg kjenner jeg blir provosert. Ikke bare fordi jeg er i bransjen selv, men også fordi jeg snart er mor til en liten jente. Og fordi jeg er en av forbrukerne. En av de som klikker, liker eller hater, og sørger for at disse menneskene vokser. For det er faktisk vår skyld – vi som blir provoserte, sjokkerte og oppgitte. For det er tross alt forbrukeren som bestemmer hvem som skal ha en innflytelse, og ikke, og det er vi som lagde kjendiser av Sophie Elise og Isabel Raad. Hvis vi slutter å følge, like og klikke, så forsvinner problemet. Enkelt, men samtidig så jævlig vanskelig.

I går hørte jeg en podcast der Emilie Nereng (bedre kjent som voeblogg) var gjest. Hun gjorde et godt poeng ut av at det er forbrukerne som styrer og velger hva man selv vil se, og hvem annonsørene skal putte penger i. Selv ble hun sjeldent påvirket – fordi hun valgte å avfølge menneskene som irriterte henne eller påvirket henne i feil retning. Det er målet mitt i sommer, å avfølge. Jeg vil følge mennesker som gir meg humor, energi, glede, ærlighet og inspirasjon. Jeg vil følge Kristin Gjelsvik, Eirin Kristiansen og Kristina Andersen – ikke Paradise Hotel-deltakere, desperate instagraminfluencere og opererte nikkedukker. For det er vi som bestemmer.


WHO’S WITH ME?

OG REGJERINGEN VIL VI SKAL FØDE FLERE BARN?!

Som en usikker førstegangsmamma er jeg medlem av flere facebookgrupper for kvinner i samme situasjon, og i går leste jeg utrolig mange triste historier fra forskjellige deler av landet – i tillegg til at jeg selv opplevde å få bekymringene mine feiet bort av personalet på sykehuset da jeg trodde jeg stod med rier i barneavdelingen på HM og holdt meg fast i en butikkhylle. Jeg har, som mange andre, fått beskjed om å ringe fødeavdelingen om jeg er bekymret, og beskjeden vi har fått er at vi har krav på en sjekk av modningsfasen dersom tegnene er på plass. I går leste jeg om en tvillingmor fra Drammen som havnet i fødsel i uke 31 og ble sendt vekk fra Drammen sykehus med ambulanse på grunn av manglende kapasitet. Nå forstår jeg hvorfor smertene mine ikke var av betydning.

Vi vet det er babyboom-season, og at norske kvinner elsker å lage barn på høsten, men i går var det hverken plass til fødende på Drammen, Ahus eller KK i Bergen – for å nevne noen. I går fødte kvinner på ukjente sykehus, på gangen, eller på en backup-avdeling med mindre tilgang på erfarne jordmødre, anestesileger og smertelindring. Usikre førstegangsmødre som er livredd fra før av ble avfeid på grunn av manglende jordmødre, rom og leger. Og likevel gjør regjeringen alt de kan for å stenge de trygge, lokale fødestuene vi har her i landet.

Hvorfor ønsker regjeringen å gjøre norske kvinner enda mer engstelig for å føde enn de allerede er, ved å fjerne de gode, nære og trygge tilbudene vi alltid har lært om? Har ikke regjeringen fått med seg at statistikken over fødselsangst er rekordhøy – og at planlagte keisersnitt søkes om over en lav sko? Hvis Erna Solberg og resten av beslutningstakerne på Stortinget ønsker at norske kvinner skal føde flere barn, hvorfor bevilges det ikke ressurser til at vi i det minste kan opprettholde det tilbudet vi har?

Kjære statsminister. Jeg stemte på deg fordi jeg trodde vi trengte en endring. Det viser seg å være feil. Jeg ønsker ikke en regjering som blandet seg inn i familiesituasjonen min og bestemmer hvordan vi skal dele permisjonen vår. Jeg ønsker ikke en regjering som skal rote opp i livmoren min og skrenke inn på abortloven og rettighetene til kvinnene våre. Og jeg ønsker heller ikke å føde flere barn dersom jeg risikerer å måtte føde hjemme, på gangen eller i en bil fordi dere ikke klarer å prioritere hva som er viktig å bruke penger på. Kjære statsminister. Du er kvinne selv – slutt å kødd med medsøstrene dine, og slutt å prakk på norske kvinner flere fødsler når du ikke legger til rette for det. Skjerp deg!

HM CONSCIOUS – MED BISMAK

Plukket med meg denne hjem fra HM CONSCIOUS kolleksjonen som ble sluppet i april. Elsker snittet og detaljene, og må si meg veldig fornøyd med at den er stor nok over magen, og luftig nok nå som hormonene virkelig jobber på spreng mot fødsel. Likevel bet jeg meg merke i at den kun kostet 199 kroner, og jeg lurer på hva som gjør at nettopp denne kjolen er mer bærekraftig enn de andre, dyrere HM-kjolene uten den grønne paper-tagen? Jeg får god samvittighet for miljøet, men bare for en liten stund. Da drukner samvittigheten i empati for tekstilarbeiderne som sitter i falleferdige fabrikker nede i Kambodsja, og har det enda varmere enn meg, og tjener 1 krone per solgte kjole. Noen kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre litt – er det ikke det man så fint sier? Hittil har fokuset mitt vært på kildesortering, mer vegansk, kortreist og økologisk kosthold og en bedre bruk og kast-mentalitet. Nå kjenner jeg at det er på tide å sette seg mer inn i klesindustrien. Klesskapet mitt bugner av klær fra billige kjedebutikker, og det er altfor lett å la seg friste.

Tenker du på bærekraftighet, miljøet og menneskerettigheter når du handler? Hva engasjerer du deg for?

INFLUENSERE OG CASINO-ANNONSERING

I 2013 startet jeg min første blogg. Jeg var i begynnelsen av 20-årene og i slutten av journalistutdanningen. Jeg jobbet for KK, dro på kjendisfester og lå på topp 10-listen til Blogg.no i selskap av Kristina Andersen, Marthe Borge, Ida Wullf og resten av “gjengen”. Det tok ikke mer enn en måneds tid før sponsor og annonsør-forespørslene dukket opp i innboksen, og jeg takket ja til solkort fra Brun & Blid, sminke fra ELF og latterlige små utbetalinger fra shady bedrifter som overførte via PayPal. En av disse var et nettcasino. 400 kroner for å gjemme en link i et overfladisk innlegg som skulle omhandle reise. 400 kroner som var mye for en uvitende student i en da lite opplyst bransje. 400 kroner som jeg i dag både ler av og skammer meg over.

Skammen kom av hva jeg selv tenkte om kjendiser som stilte opp i kommersielle settinger som omhandlet spill og avhengighet. Jeg husker jeg mistet all respekt for Tone Damli og John Arne Riise når de ble Betsson-ambassadører, og hva gjorde jeg? Den lille fisebloggeren på topplista? Akkurat det samme. Jeg ga etter, tok imot pengene og reklamerte for noe jeg aldri burde ha gjort.

Siden den gang har jeg heldigvis blitt mer voksen, men innboksen fylles like stadig opp av ivrige selgere som ønsker annonseplass på nettstedet mitt, og de tilbyr alt fra et par hundrelapper til femsifrede beløp. Men vet dere hva? Det kommer jeg aldri til å takke ja til. Det er lite som gjør meg mer kvalm enn influensere (eller skal vi si jenter i 20-årene som har kjøpt seg Instagram-følgere?) som gladlig reklamerer for gambling og online-casino for å tjene til helgens cava-flaske. Hvis du ikke kan mer om bransjen og påvirkningskraften du har (eller overbeviser andre at du har) – skaff deg en jobb på Kiwi istedenfor.

Vi snakker stadig vekk om influensere og skjønnhetssalonger som tjener på unge jenters usikkerhet rundt eget utseende, men dette med casino og gambling kommer sjeldent frem. Vi klarte å gjøre det ulovlig å reklamere for alkohol og tobakk. Hva med dette? Hvorfor er det så vanskelig?

Skjermdump fra egen mail-innboks. Hva syns du om betalte casino-annonser?

#YOUKNOWME: MIN LIVMOR – MITT VALG

TV-serien “The handmaids tale” virker kanskje skremmende på mange, men vi feier det likevel under teppet som fiksjon. Det skjer jo tross alt bare på TV! For det er vel ingen myndigheter som hadde glorifisert overgrep og tvunget jenter til å få barn? Feil. Lukk opp øynene og se over dammen til drømmenes land. Stedet mange unge kvinner reiser til for å jage drømmene sine. Der, i mulighetenes land, er myndighetene i full gang med å krenke kvinner ved å tukle med abortloven, og sender seg selv tilbake til 60-tallet.

Her er lovendringene (også kalt The Human Life Protection Act) gjort i staten Alabama: Overgrep som voldtekt eller incest vil ikke gi grunnlag for abort. Abort vil bare kunne gjennomføres hvis det er fare for kvinnens liv. En lege som utfører en abort vil risikere 99 år i fengsel, hvilket er strengere enn straffen for voldtekt og incest sammenlagt. Og hvem har signert dette forslaget? 25 hvite mannlige republikanere som pusher 60. Hvorfor? Av religiøs overbevisning – som ikke burde ha en dritt å si for politikken i 2019.

“Voldtekt er litt som været. Hvis det er uunngåelig, len deg tilbake og nyt det” – Clayton Williams.

“Voldtektsofre burde gjøre det beste ut av en kjip situasjon” – Rick Santorum.

“Hvis et liv startet med voldtekt, så er det Guds vilje” – Richard Mourdock.

Hvordan har det seg slik at voksne menn med penis, makt og sterk fysikk finner ut at de skal endre på en lov som lar kvinner bestemme over egen kropp? Og hvordan er det i det hele tatt mulig å få et slikt lovforslag gjennom i et land som nylig var på nippet til å få kvinnelig statsminister? Lovteksten i The Human Life Protection Act sammenligner det å ta abort med noen av historiens største grusomheter begått av mennesker, inkludert holocaust. Men å voldta kvinner og tvinge de til å bringe frem barnet er ikke ille?

Hvis kvinner ikke skal få lov til å ta abort etter et overgrep så bør heller ikke menn få lov å være fertile. Da foreslår jeg at alle menn over seksuell lavalder fryser ned sædcellene sine og kastrerer seg – i tilfelle de skulle funnet på å begå overgrep på noen. Da får de iallefall ikke gjort kvinnen gravid. Det er jo et like dumt lovforslag, er det ikke? Jeg er sikker på at abort hadde vært like lett tilgjengelig i USAs sørstater som sprit på bensinstasjoner dersom det var menn som gikk gravide og risikerte det samme.

#YouKnowMe

Mange argumenterer med at det kun er en lov som vil eksistere på papiret, og at ingen i ville verden kunne funnet på å straffe kvinner på denne måten. Men vet dere hva? Kvinner ble straffet på denne måten i USA allerede med abortloven de hadde! La oss trekke frem noen eksempler på kvinner som sitter i fengsel i dag: Som 16 åring ble Rennie Gibbs fra Mississippi straffet for mord fordi hun fødte et dødfødt barn. 27 år gamle Angela Carter ble tvunget til å gjennomføre en fødsel via keisersnitt til tross for at hun hadde kreft under svangerskapet. Begge døde. Purvi Patel fra Indiana ble straffet med 20 år for å ha drept fosteret sitt etter en spontanabort, til tross for at det ikke funnet noen form for abortfremkallende stoffer i kroppen hennes. Bei Bei Shuai forsøkte å ta sitt eget liv, og mistet barnet i magen i forsøket. Hun overlevde, men ble fengslet for mord. Melissa Ann Rowland fra Utah ble også fengslet for mord etter at en av tvillingene døde under fødsel. Grunnen skal være at hun ikke ønsket keisersnitt.

Én av fire kvinner kommer til å ta en abort iløpet av livet. Og selvfølgelig er det ikke bare voldtekter og incest som er årsaken til en ønsket abort, men å gjøre unntak i loven dersom graviditeten skyldes nettopp dette ble uansett nedstemt med 21 mot 11 stemmer. Politikere verden over klager over miljøet, innfører ettbarnspolitikk, og gjør det vanskeligere å vanskeligere å få adoptert – men å sette flere (og uønskede) barn til verden skal tydeligvis være helt uproblematisk. I hvilken verden er dette smart og human politikk?

And since we all came from a woman
Got our name from a woman and our game from a woman
I wonder why we take from our women
Why we rape our women, do we hate our women?
I think it’s time to kill for our women
Time to heal our women, be real to our women
And if we don’t we’ll have a race of babies
That will hate the ladies, that make the babies
And since a man can’t make one
He has no right to tell a woman when and where to create one
So will the real men get up
I know you’re fed up ladies, but keep your head up
– Tupac – 

BUNADSPRESS OG PENGESTRESS

God 17. mai, folkens! Jeg håper fra bunnen av mitt hjerte at dere har en finere nasjonaldagsfeiring enn meg. Ikke bare er jeg høygravid og plaget med bekken- og symfyseløsning, men jeg har også en samboer på sjøen og to hunder hjemme som krever sitt. Med andre ord blir det ikke store feiringen her i gården, men flagget er heiset og kaken er bakt! Så får jeg heller slappe av på daybeden på verandaen med en podcast på øret mens korpset marsjerer forbi huset mitt.

Tidligere har jeg alltid hatt for vane å starte dagen med champagnefrokost med gode venner før vi har begitt oss ut på byen for å se togene og for å spise lunsj og danse på bordene. Jeg tror ikke jeg har vært edru på 17. mai siden russetiden (yes, så sliten var jeg faktisk den siste dagen av feiringen!) og jeg kjenner det kribler litt i kroppen når jeg ser alle som er stivpyntet og klare for fest.

Når det er sagt syns jeg også oppriktig synd på mange som feirer nasjonaldagen i dag, og som føler på det enorme presset det faktisk er å tilbringe dagen i bunad omringet av champagneflasker og dyre lunsjer. Jeg kjenner flere som svir av fem-sifrede beløp denne ene dagen kun fordi de ønsker å fremstå som voksne og vellykket, og jeg tror ikke det finnes noe mer kvalmende enn det.

I tillegg har vi bunadspresset mange føler på – meg selv inkludert. Jeg regner med jeg ikke er den eneste som føler meg “underdressed” og på grensen til billig (oh yes!) når jeg tropper opp på torget i en hvit kjole? Jeg fikk, som mange andre, tilbud om å få en Telemarks beltestakk (verdens vakreste – spesielt i lilla!) til konfirmasjonen, men takket nei, og tok imot en sjekk på tilsvarende beløp istedenfor. Nå derimot, er det ingenting jeg har mer lyst på, og jeg skal innrømme at det i en periode fristet å handle inn en festdrakt istedenfor. Men nå som jeg tenker på hvem som faktisk sitter å produserer disse draktene og selger de for slikk og ingenting, mister jeg lysta på det også. SÅ heftig skal jeg faktisk ikke la bunadspresset gå innpå meg. Nå blir jeg mor, så jeg får heller angre, og spare opp til bunad til datteren min!

God 17. mai, alle sammen. Bruk dagen og pengene fornuftig, og drit i bunadspresset!

EKSPONERING AV BARN I SOSIALE MEDIER

Dette har jeg bevisst valgt å la vær å kommentere rett og slett fordi jeg fortsatt ikke vet hva som føles riktig for vår familie, eller hva den «gylne middelvei» er for oss når det kommer til å legge ut bilder av vår kommende datter i sosiale medier. Det er likevel et par ting jeg vet, og det er at jeg må stole på at mammahjertet og morsinstinktet vet best. Det er jo det vi blir lært alle sammen – helt fra vi blir gravide. «Ikke hør på alle andre – du vet best selv».

Ja, det er et sosialt eksperiment å dele bilder av barn på nettet, men dette sosiale eksperimentet er vi alle en del av, voksne som barn. Det er fortsatt ingen som vet hvordan fremtiden til bloggerne, podcasterne og influenserne – altså utleveringsgenerasjonen – blir om 20-30 år. Ei heller barna våre. Kanskje sitter vi der med skjegget i postkassa hele gjengen, ellers så er det som jeg tror, normalt å ha en relativt bred CV på nettet.

Grunnen til at jeg kaster meg inn i diskusjonen nå, er fordi jeg i går hørte en debatt der «instamammaene» ble kritisert for å ha delt altfor mye allerede fra begynnelsen av. Den ene parten mente ultralydbilder og bilder av en gravid mage var for mye, og at gravide kvinner er for åpne og ærlige om hvordan de føler seg i svangerskapet – og her reagerer selvfølgelig jeg. For på hvilken måte kan et sort/hvitt bilde av et foster, en kulemage, eller en tekst som bidrar til åpenhet skade det ufødte barnet? Hvordan kan du påstå at du er FOR åpenhet, men imot åpenhet i svangerskapet? Er det ikke viktig at man lærer om de forskjellige følelsene og situasjonene som kan oppstå mens man går gravid? «Hva hvis ungen leser denne teksten om svangerskapsdepresjonen din om 10 år og føler seg uønsket». Forhåpentligvis har barnet ditt nok av spennende ting å drive med enn å stalke sine foreldres internetthistorie. Og om de i verste fall gjør det, så har du isåfall en glimrende mulighet til å kunne lære barnet ditt om hvordan kropp, hjerne og hormoner fungerer.

Jeg vet at jeg ikke kommer til å legge ut sjenerende bilder av bæsj, tiss og søl ved middagsbordet, eller bilder som viser nakenhet eller for mye hud. Jeg kommer heller ikke til å dele sårbar informasjon om barnehage, skole eller hvor datteren vår befinner seg til enhver tid. Jeg kommer heller ikke til å dele historier om sykdom og pottetrening, eller stories der jeg dummer ut eller gjør narr av ungen min.

Jeg vil heller ikke bruke barnet mitt som en levende reklameplakat for kjappe penger eller billige sponsorpakker. Jeg har faktisk råd til å handle klær og leker til min egen familie, ellers hadde jeg ikke skaffet meg en. Om det skjer at jeg blir tilbudt et større samarbeid tas det eventuelt opp til diskusjon i familien, og alle pengene vil isåfall gå til barnets konto – ikke min. Jeg skal IKKE leve AV barnet mitt.

Jeg liker @jankapolliani som ikke deler noe som helst. Jeg liker @kristingjelsvik som deler litt. Jeg liker @carolinebergeriksen som deler mer. Men jeg liker også @saraaemiliee og @monica.nyhus som deler mye. Og jeg liker de alle, selv om de praktiserer morsrollen på nettet HELT forskjellig. Jeg liker disse mammaene mye bedre enn jeg liker mammapolitiet. For hva er egentlig mest usjarmerende: en mor som deler et par bilder av barnet sitt på Instagram, eller en mor som bruker all tiden sin på å hetse de som gjør det? Hva tenker du?

VI FEIRER IKKE NORDMENN, VI FEIRER NORGE!

Debatten er stor, og kommentarene er mange. Dessverre er skap-rasistene tøffest på tastene, men i de fleste forum og kommentarfelt klarer de fleste å holde seg saklig for å fremme poengene sine. Flere mener man skal få flagge med hvilket flagg man selv ønsker, mens flesteparten mener at 17. mai er Norges dag. Det er vanskelig å ikke ta side i en debatt som denne, og jeg er glad jeg slipper å argumentere på begge sider for så å komme til en konklusjon. Slik er det nemlig å skrive en blogg. Jeg har en viss frihet til å ytre min egen mening, og jeg mener at Norges flagg er det eneste som hører hjemme på Norges nasjonaldag.

Å flagge med andre flagg på 17. mai blir som å skrive navnet til alle i klassen på bursdagskaken til sønnen din. Det er sønnen din du feirer, ikke Fredrik, Ida, Kristoffer, Christina, Oliver, Ingvild og Andreas – selv om de er invitert til festen. Jeg feirer gjerne kineserne 1. oktober og spanjolene 6. desember, men på 17. mai feirer jeg Norge.

Vi har én dag hvor vi får feire Norge og grunnloven vår. Én dag hvor vi kan feire vår nasjon og dens frihet. Ved å flagge med Norges flagg på 17. mai feirer vi ikke nordmenn. Vi feirer Norge! Så la oss feire de som ble født her. La oss flagge for de som flyttet hit. La oss gå i tog for alle som flyktet hit og bidrar til vårt land. Veiv flagget for alle som jobbet hardt for å komme hit, og de som jobber for å få bli. La oss feire fårikål, kebab og taco under samme flagg, mens vi drikker fransk champagne og roper hurra!

GI NÅ FAEN I MICHAEL JACKSON!

Dokumentaren “Leaving Neverland” har tatt helt fullstendig av på verdensbasis, og jeg kan på mange måter forstå hvorfor. Michael Jackson var ikke bare en popstjerne, men et fenomen, og alt han har gjort og sagt vil for evig stå skrevet i historiebøkene. Det innebærer også de mange anklagene og rettsakene han gikk igjennom før han døde i 2009.

Jeg elsker dokumentarer og true-crime, og syns det er den beste måten å tilbringe tid foran TVen på, men for at det skal være en dokumentar og ikke en amatørmessig videoblogg føler jeg et behov for å se flere sider av saken. Allerede her feiler “Leaving Neverland” da de kun belyser en side, og det er siden til to voksne menn som anklager en død og forsvarsløs mann for noe han allerede har blitt frikjent for.

Det Michael Jackson gjorde eller ikke gjorde på 90 og 2000-tallet burde ikke ha noe å si for dagens samfunn. Ja, dokumentaren kunne ha ført til debatt og lærdom, men det er dessverre ikke det som skjer i dette tilfellet. At NRK boikotter musikken hans hjelper ikke barna som eventuelt ble utsatt for overgrep. Å hate Michael Jackson lærer ikke barn og foreldre om grensesetting og ansvar. At norske influencere fjerner MJ-tatoveringen sin bidrar ikke til økt kunnskap og åpenhet rundt temaet. Så hva er det vi egentlig driver med her?

Har vi ikke nok av tragiske og ferske hendelser i vårt eget land og lokalsamfunn til at vi heller kan ta tak her og lære om hva som skjer her, enn at vi er nødt til å henvise til hendelser som kanskje foregikk i Neverland i USA for 10-20 år siden? Det eneste denne dokumentaren klarer å bidra med er økt trakassering av en uskyldig familie som allerede har fått gjennomgå nok – for uansett hva Michael Jackson har gjort, så er det ikke familien hans som bør straffes.

Kan vi ikke heller fokusere på de mange legene, sykepleierne, lærerne, politikerne og prestene barna våre faktisk møter ute i samfunnet – som støtt og stadig blir fersket og dømt for seksuelle overgrep mot barn? Hadde organisasjonen Barnas Trygghet fått like mye oppmerksomhet som denne dokumentaren så hadde vi kanskje klart å ta knekken på hele miljøet, men den gang ei. Vi sitter fast i gamledager.

Noen blir sikkert sjokkerte over at dette er min mening om saken etter å ha opplevd et overgrepsforsøk i fjor, men nå er det også slik at man faktisk er uskyldig til det motsatte er bevist – det gjelder også i min egen sak. Mer om denne saken i morgendagens episode av Skamløspodden!