PLUTSELIG ER VI ALLE BESTEVENNER

I DIDN’T INVITE YOU TO MY BBQ, SO WHY YA’LL UP IN MY GRILL?

Alle som er med i realityprogram må møte hos psykolog. Ikke bare for å godkjenne deg som deltaker, men også for å forberede deg på hva som kommer i tiden etter innspillingen – og spesielt da showet går på lufta. En av tingene han sa, som andre jeg kjenner som har vært med i reality-tv også sier, er at man fort oppdager hvem de falske menneskene rundt seg er. Og etter at jeg slapp nyheten har det kokt over i innboksene i alle sosiale medier og på telefonen. Folk jeg så vidt kjenner spør meg hvilket program det er, selv om de godt vet at jeg ikke kan svare. Alle vil komme på besøk. Alle vil invitere meg på fest og komme i bursdagen min. Alle vil sende meg en melding for å si at de har tenkt på meg, savnet meg og at de er glad i meg. Folk jeg ikke har hatt kontakt med på lenge, og noen jeg ikke engang kjenner. Noen jeg kun har møtt på fylla og som jeg ikke kjenner igjen. Alt på grunn av at jeg er med i et tv-program. Et program jeg ikke har avslørt hva handler om engang.

P6120446

Er det så forbanna kult å være på TV egentlig? For helt ærlig – hvem som helst kan jo søke seg inn for å være med i reality, enten det er Paradise Hotel, Farmen, Robinson eller whatever. Under innspillingen på destinasjonen vi var på kom folk bort å ville ta selfies med oss, bare fordi de vet at vi en gang kommer på tv-skjermen. De aner ikke i hvilket land, på hvilken kanal, eller hvem vi egentlig er. Men jeg blir snart kjendis. Tror de. Det hele er så himla rart. Jeg hadde aldri trodd at alt skulle bli lagt så godt merke til, eller at alt skulle være så åpenbart. Jeg har plutselig flere hundre “bestevenner” som har savnet meg og tenkt på meg og som er glad i meg, men hvorfor hørte aldri noe fra disse “bestevennene” tidligere? Altså.. hvem faen er du egentlig?

D I C K P I C S

Kjære alle dere gutter og menn med utovertiss som er så stolt over utstyret deres at dere må slenge den i trynet vårt via telefonskjermen uten forvarsel: denne er til dere. Dere som tror dere har så flott kjønnsorgan at dere føler for å dele det med alle oss heldige jenter som skvetter, skriker, søler ut kaffekoppen og skjemmes når vi åpner snappen eller innboksmeldingen i offentligheten. Hva faen tenker dere med?

Jeg har lyst til å forske litt oppi hodet på menn som sender penisbilder. Spesielt dere som ikke kan skylde på pubertet, testosteron og hormoner i sving, for det er både greit og normalt og gjøre dumme ting når man tenker med feil hode for første gang. Men til dere andre: hva er intensjonen deres? Hva ønsker dere egentlig å oppnå ved å sende et bilde av “finstasen” deres til et menneske av det andre kjønn som dere ikke har noen relasjon til annet enn via Tinder eller andre sosiale medier? Tror dere vi blir ville, våte og kåte av å se den halvkramme, skeive, nuppete, rosa hudklumpen som popper opp på skjermen? Forventer dere at vi skal be om adressen deres og komme på besøk, eller kanskje bli med på en kjapp en i baksetet på Audien din om du svinger innom? Altså hva tror dere skal skje?

P2106896

Det som skjer er at vi fjerner bildet så fort som mulig. Hvorfor? Fordi det mannlige kjønnsorganet er ekkelt – om det ikke er din kjæres, vel og merke. Det kvinnelige også, forsåvidt. Kjønnsorganer er ikke kunst! Pupper og rumpe kan til tider være pent å se på, men en tiss er ikke noe å rope hurra for. Det andre vi gjør er å ta skjermbilde. Og om vi tar et skjermbilde så er det ikke fordi du er så velutstyrt og flott – det er for å latterliggjøre deg på neste jentekveld og spre ordet så alle vet hva slags svin du er.

Og når dere først skal gjøre dette ekle stuntet som skremmer kvinnemennesker i hele landet.. hva faen tenker dere på når dere tar frem kameraet? Hvor mange uflatterende vinkler går det an å finne?! Og hva med å barbere seg eller trimme litt, eller hvert fall legge den rett eller gjøre et forsøk på å få den til å se litt bedre ut enn det stakkars utgangspunktet? Fy faen så hardt jeg har ledd. Dere er jo helt sinnssyke i hodet hele gjengen.

DON’T HATE, APPRECIATE.

DETTE INNLEGGET ER PUBLISERT TIDLIGERE

Konkurranse. Ordet smaker litt bittert – man vet liksom ikke om det er bra eller dårlig. Man kan vinne, men også tape. Konkurranse kan faktisk ødelegge deg helt om du ikke klarer å sile ut de forskjellige inntrykkene, men det kan også tvinge deg til å yte ditt beste i perioder du bare vil gi opp, eller fortsette på samme spor. Jeg har tidligere skrevet om generasjon prestasjon, og hvor slitsomt det må være å vokse opp i dag. Men jeg tror også på at litt konkurranse er bra, både i businessverdenen og for deg selv. Bare tenk på hvor bra konkurranse er for samfunnet vårt! Ta et par eksempler – produkter fra Tine meieri hadde mest sannsynlig vært svinedyrt om det ikke hadde vært for prispresserne i Q-meieriet, og det Olympus PEN kameraet du sikler på hos Elkjøp hadde kanskje vært dobbelt så dyrt om ikke Expert hadde presset ned prisene sine. For ikke å snakke om hvor dyrt det hadde vært med diesel om ikke Shell og Esso hadde kødda litt med Statoil, og hva som hadde skjedd i politikken om Arbeiderpartiet var de eneste man kunne stemme på.

P4040291

Valgalternativer er viktig for folk flest, og valgalternativer stammer fra konkurranse.

Om ingen konkurrerer med deg for å bli best, blir du heller ikke bedre. For det er jo ingen hemmelighet at vi alle helst vil være best – både som person, utseendemessig, og i jobben vår. Jeg skulle gjerne sagt at jeg bruker sminke og ordner håret mitt for min egen del, og selv om det er noe av grunnen er jeg ikke redd for å innrømme at jeg vil ta meg bra ut for andre også. Det samme gjelder trening. Fotball er gøy det, men ikke kom å si at du ELSKER å svette på treningsstudioet, og at du gjør det av andre grunner enn å se bra ut.

Jeg sier meg enig i at jeg til tider er lei konkurranse jeg også. Jeg er lei av å være en del av generasjon prestasjon. Jeg er lei av å konkurrere om likes og følgere, populæritet, status og jobbsituasjon. Det jeg virkelig setter pris på er de menneskene som får meg til å gå den ekstra lille mila for å bli en bedre versjon av meg selv. De som tvinger MEG til å konkurrere om å bli best! De som skriver dritbra tekster får meg til å hoppe på tastaturet og gjøre det samme. De som tar fantastiske bilder får meg til å løpe ut med kameraet mitt. De som hopper på kurs og utdanninger bare for å bli en bedre konkurrent i arbeidslivet får meg til å ville gjøre det samme, og de sunne og pene menneskene som får meg til å velge egg istedenfor nutella på knekkebrødet et par ekstra ganger i uken.

IMG_6262

Jeg sier ikke at du ikke skal få være deg selv, og være fornøyd med det. Men prestasjonspress og konkurranse har ikke bare negative konsekvenser. Det kan være hardt å føle på presset, men når alt kommer til alt er det nettopp dette som gjør at jeg til slutt føler mestringsfølelse, lykke og selvtilfredshet – som til tider føles ti ganger deiligere enn trygghet og komfort.

Så neste gang du ser en deilig puppejente på Instagram, gi henne et kompliment og takk henne for at hun tvinger deg opp av sofaen og ut på trening istedenfor å hate på hennes tynne lår eller utstikkende kragebein. Når du ser noen som prøver å gjøre jobben din bedre enn deg, takk for konkurransen og skru opp giret et hakk eller to istedenfor å spre dritt om deres skjulte agenda. Jeg vet – de pene, smarte, velutdannede idiotene er jævlig irriterende, men av samme grunn fantastisk inspirerende. De ligger gjemt i underbevisstheten din og irriterer deg til topps – er det ikke herlig?

FUCK DEG OG RAW-FOOD’EN DIN

Jeg er så dritt lei eksperter, coacher, forskere, vitenskapsmenn og ernærings-spesialister at jeg tror jeg nærmer meg like grønn i trynet som grønnkål-chipsene til fotballfrue. Hvorfor må folk bestandig fortelle og belære andre hva de skal gjøre og hvordan de skal leve? Jeg er lei overskrifter som som skal gi deg ti tips for et sunnere liv, bedre liv, smalere midje, større rumpe, tynnere lår.. Hvem finner opp disse tipsene, og hvorfor skal du som en selvutnevnt “ekspert” bestemme hvordan jeg skal se ut? Eller i verste fall få meg til å hige etter et ideal jeg for det første kanskje ikke ønsker, og for det andre ikke kan få til med min metabolisme, gener og eventuelle sykdommer?

P4240009

Det er nemlig ikke slik at sprettrumper, midjer, ballongbrøst, tighgaps og fremtredende kragebein vokser på trær. De kan kjøpes for penger i mange tilfeller, men jeg trodde vi hadde blitt enige om at det var for drøyt nå? Å være “ekspert” er ikke å skrive i en artikkel at acai, kokosolje og avokado er oppskriften på J-Lo’s bakdel – det er like feil for kampen mot kroppspresset som å fylle ræva si med implantater eller magefett og juge om det senere. Det er løgn. Kjendisene, modellene, skuespillerne, bloggerne og de mest fulgte instagram-jentene har personlige trenere, stylister, make-up artister, photoshop-skills og apparater som trener, former og slanker mens de sover. Hvorfor vet jeg det? Fordi jeg tester det ut selv – både Bailine, Venus Freeze, Spisriktig, FreshFitness og WAM – og jeg skriver om det på en offentlig blogg. Dessverre har jeg en vanlig jobb i tillegg, så jeg klarer ikke å opprettholde noe annet enn sjøløve-formen dere ser på bildet over. Men det er bra nok for meg.

For hvem skal bestemme over hva du spiser og drikker? Trøkker du i deg 3 liter vann fordi det er digg, eller fordi en eller annen “ekspert” har fortalt deg at det er bra? Grønnkål i chipsform da – er det virkelig bedre enn potetgull, eller ser det bare pent ut på bloggen din? Hvorfor legger vi ut bilder når vi spiser salat, smoothie-bowl og havregrøt, men ikke potetgull, sjokolade og godteri? Hvorfor bryr vi oss så jævlig mye om hva andre mener om oss, og hvorfor lar vi andre fortelle oss hva som er rett og galt når det kommer til kropp og kosthold?

Selvfølgelig er det fint og flott om du trener, spiser sunt og er opptatt av å ha en pen og frisk kropp, men gjør det for faen ikke til en tvangsgreie hvor det til slutt blir farlig å dyppe jordbæret i sjokolade som ikke går under betegnelsen “RAW-food” eller inneholder 80% kakao. Du får heller ikke lov å fortelle meg at popcornet jeg stapper i meg inneholder salt som binder væske i kroppen min, for jeg vet det. Jeg har nemlig hørt det fra en ekspert tidligere. Hvorfor spiser jeg det? Fordi karbohydrater gir meg mer sommerfugler i magen enn en forelskelse.

13177362_2719478984765941_4184436268325853933_n

Hvem er det egentlig viktigst å gjøre fornøyd? Følgerne dine i sosiale medier? Hvem er det viktigst å ha respekt for, og hvem er det som skal sitte igjen med din kropp og dine tanker når du blir gammel? Jeg skal for faen ikke ligge i en seng å råtne som 120 åring bare fordi jeg spiste chiafrø istedenfor smash-boller. Da dør jeg heller lykkelig av høyt kolestrol når jeg er 60. Det er ditt liv, dine minner, din kropp – og det er kun du som bestemmer hva slags historie du vil fortelle når du ligger gammel, sliten og forfallen i en seng på sykehjemmet. Skal barnebarna dine høre en historie om bestemor som levde av brokkoli, chilipiller og fit-tea for å se bra ut på en bildedelingstjeneste som ikke finnes lenger, eller skal de høre om da du stappet i deg alle verdens karbohydrater i Italia og drakk deg dritings på sangria?

Plus size knuser size zero i en ny sesong av Top Model Norge. Jeg vet ikke med dere, men jeg gleder meg ♥

DET FINNES EN PILLE FOR ALT

Norge kryr av piller – dette er noe du vet spesielt godt dersom du er bloggleser eller blogger selv. Det er ikke lenger slik at vi går på multicomplex, drikker tran og tar de nødvendige medisinene vi trenger for å holde oss friske og i live. Nå skal det tas en pille or hvert minste lille problem eller kompleks, og ifølge toppbloggerne landet rundt er alle pillene selvsagt “magiske”. Om de er magiske i form av at de fungerer eller om det er fordi de sender 20 000 kroner direkte inn på konto, det er det ingen som vet ennå.

IMG_4659IMG_4654

Betakaroten som jeg sverger til, og chilipillene jeg foreløpig ikke har noen tro på.

Selv har jeg falt i mange av fellene. Jeg har testet hele skalaen av slankepiller, vitaminer og piller for både hår, negler, hud, og tenner. Det ene merket lovte meg til og med hvitere øyne. Altså, what? Haircare for tykkere, lengre og mer glansfullt hår? Trodde nøkkelen var sunn og variert mat, en kvartalsvis klipp og gode hårprodukter, jeg? Hva med slankepillene som skal dempe matlysten og øke forbrenningen? Hva skjedde med god gammeldags trening og sunt kosthold? Snart inneholder vel pillene speed så du ikke klarer å la vær å bevege deg, og dermed går ned i vekt.. Og hva skjer med reseptløse piller du skal svelge for å få fin hud og blanke øyne? Hadde jeg hatt et kviseproblem hadde jeg snakket med legen min angående en antibiotika-kur. Jeg hadde ikke kjørt i meg tryllestøv og innpakket urter til 700 kroner. Kan vi ikke bare være enige om at vi alle hadde vært pillenarkomane om det hadde vært så himla enkelt? Det er selvfølgelig ikke så enkelt. Da hadde alle sett ut som supermodeller, og sist jeg sjekka så gjør vi ikke det. Vi må slutte å putte alt mulig dritt i kjeften!

Men det er to typer jeg sverger til. Betakaroten når sommeren eller neste sydenferie nærmer seg og god, gammeldags C-vitaminer i bruseform dersom immunforsvaret kneler litt og jeg ikke vil sende inn egenmelding på jobb på grunn av verkende feberrygg eller en snikende influensa jeg egentlig mistenker for å være en hverdagslig forkjølelse. Dette fungerer, det er nødvendig og helsefremmende, og det lover hverken gull eller grønne skoger annet enn å hjelpe til litt og forebygge litt rusk. Hvorfor? Fordi jeg vet de fungerer. Skjerpings!

CARDS ON THE TABLE

Rosablogg, moteblogg, skjønnhetsblogg. Har jeg egentlig lov å skrive at jeg har det helt jævlig om dagen, eller er ikke det inspirerende nok for dere? Jeg spyr ut innlegg om klær og sminke, og ler til jeg griner på Snapchat. Sannheten er jo at jeg egentlig bare griner. Så fort kameraene er borte tar jeg til tårene, og jeg husker ikke sist jeg hadde en uke uten at maskaraen lå klistret nedover kinnene mine. Det må ha vært for flere måneder siden..

Jeg er stresset. Jeg har for få timer i døgnet. Jeg lider av et jævla flink-pike syndrom hvor jeg føler jeg må please alle, og det gått for langt. Jeg er sekunder unna å hente ut en sykemelding, og minuttet fra å løpe på veggen med hodet først. Men sånn fungerer ikke livet – spesielt ikke når arbeidsmoralen er høyere enn å gjøre små tiltak for å få privatlivet til å fungere. Jeg strekker ikke til – hverken på jobb, blogg og fotball – eller ovenfor samboer, hunder, venner og familie. Alle utenforstående applauderer og skryter av meg og hva jeg får til, men de som kjenner meg og står meg nær vil vel heller si at jeg er en skuffelse. Jeg har ikke tid til alt, og det virker som om jeg er den eneste i verden som forstår nettopp det. Kanskje jeg prioriterer feil, men karriere er viktig.

P4240330

Jeg glemmer å sove. Jeg glemmer å spise. Jeg glemmer å vaske klær. Jeg har ikke tid til fotballtrening, og treffer kroppen sofaen skal det helvetes mye til før jeg reiser meg. Hadde det ikke vært for en streng mor, en samboer som vasker og matkassene jeg får levert på døren hadde jeg mest sannsynlig sett ut som en skitten uteligger med IKEA-poser under øynene. Jeg klarer å komme meg i dusjen daglig og jeg klarer å ligge i koma foran tv-skjermen – selv om jeg ikke får med meg hva som ruller over skjermen.

Slik har det holdt på i månedsvis. Jeg har kanskje pushet meg selv for lenge. Hvis jeg kjenner på det så har jeg vel egentlig hatt det slik i over ett år, jeg har bare ikke forstått det eller tatt det helt til meg. Nå er det nok. Jeg trenger fri. Jeg trenger ferie. Jeg fortjener en ferie. Det eneste jeg gjør om dagen er å kikke på flybilletter, men kjøp av leilighet gjør det nærmest umulig for meg å stikke av. Jeg vurderer å droppe alt jeg har i hendene for å ta et år i utlandet, men jeg ønsker ikke å forlate menneskene jeg elsker. Jeg setter meg i bilen og truer med å dra på en evig lang roadtrip – men jeg har ingen å reise med. Jeg trenger en pause.

benedicte-header

Jeg trenger ikke å sugarcoate noe glansbilde-image, for etter alle snapchat-fylleturene jeg har tatt med dere på kan jeg bare glemme å fremstå som et englebarn av en rosablogger uansett. Når alt kommer til alt er det ærlighet som seirer, og selv om bloggen kommer til å gå sin vante gang med dagens outfit og faens oldemor, så vet dere hvertfall hvordan ting egentlig er bak fasaden. Jeg orker faen ikke mer, og det er godt å innrømme.

MÅ ALT VÆRE SÅ JÆVLA #ONFLEEK?

Mobilen ringer. Det er vekkerklokken. Du leter desperat og febrilsk etter mobilen i sengen, og skrur av alarmen. Du bruker gjerne en halvtime i senga på å sjekke hva som har skjedd i sosiale medier iløpet av de seks timene du har vært i koma. Kanskje to timer om det er helg. Du står opp, lager kaffe selv om du egentlig ikke liker det, hopper i morgenkåpen og går på badet. Telefonen er med, og er den tom for strøm tar du med laderen inn på badet, plugger ut hårføneren og setter laderen i stikkontakten. For i 2016 er det verre å gå ut på vinteren med en død telefon enn å gå ut med nyvasket hår som risikerer å knekke under neste vindkast.

Du har kun fått 9 likes på et bilde du la ut på Instagram før du sovnet. Et dobbeltklikk fra deg gjør heller ikke at navnene gjøres om til tall, så du sletter like greit hele bildet. Du titter deg i speilet, føler deg forjævelig, og kaster deg over sminkebordet. Du stirrer ned på telefonen mens du påfører fuktighetskrem og primer. Ikke faen om den telefonen skal få fred.

og Instagram. Inspo, inspo, inspo. Huden skal korrigeres før den skal kontureres. Så skal den highlightes, og liplineren skal selvfølgelig smøres fra hakekløft til nesetipp slik at du likner på Kylie Jenner selv. Brynene er ikke #OnFleek og du søker opp @browgame for å få hjelp. Du føler deg talentløs fordi du ikke har photoshop og filtre innebygd i baderomsspeilet, og gir opp hele dritten før du drar opp den dyre rettetanga fra GHD som du ikke engang vet hvordan du bruker. Inn med hairextensions. Ut med krøllene. På med løsvippene. Et dårlig forsøk på #WingedEyeliner får deg til å ville gi opp livet.

Du har brukt en time på å pynte deg for de du påstår du gir faen i. For du gir jo faen i alle, ikke sant? Det står hvertfall det på det sitatet du postet på Instagram forrige uke. En time senere er det tid for frokost, og som alle andre har du jo sykt lyst på nugatti på brødskiva. Men hvordan kan du spise mat som er så #NotOnPoint? Neida, her smeller vi sammen en fuckings cottage-cheese pavlova med jordbær, blåbær og faens oldemor. Og skal du først ha sjokopålegg på maten så er det nutella på franske baguetter. Kan vel ikke be om noe mindre??

Du forlater huset, og du har på deg et antrekk, men ikke hvilket som helst antrekk. Alternativ 1: Sorte ankeljeans, superstar-sneakers, adidas-jakke og to hodebunnsfletter. Alternativ 2: NUDE, NUDE, NUDE. For alt skal være nude, eller hva? Nude kjole, nude sko, nude negler, nude leppestift. Hele du skal gjerne være NUDE. Alternativ 3: Sort fra topp til tå. Du vet, ALL BLACK ERRTHAAANG. I tillegg til dette skal neglene være lange som uklipte bikkjeklør, og hendene skal være fulle av hennatatoveringer og ledd-ringer. Og du kan selvfølgelig ikke gå noe sted før du har lagt ut bilde av #DagensOutfit på både Snapchat, Instagram, Facebook og blogg. Og blir du fornøyd med bildet må du for faen ikke glemme å tagge #selfiequeen i bildeteksten!

12782490_10156593317125252_1041879814_n

Bare se her. Klør, browgame og fingrene i trynet. Jeg er så jævlig lei. Fy faen, så teite vi er!

MITT ALTER-EGO

Historien om jenta, journalisten og gründeren som bygde sin egen arbeidsplass. 

Jeg vil starte dette innlegget med å fortelle dere hvor lite dere faktisk kjenner meg. Bloggen min er et lite univers hvor jeg deler små bruddstykker av hverdagen min – den gjenspeiler på ingen måte det livet jeg lever, hvordan jeg har det, eller hvordan jeg er som person. Dette er mitt bidrag til dere slik at dere får et lite fristed å klikke dere inn på i en hektisk hverdag. Benedicte Haugaard og Haugaard91 er to forskjellige mennesker, og det er utrolig slitsomt at mange ikke ser ut til å forstå nettopp dette. Hvem jeg er hjemme i sofaen, på byen og blant venner er en helt annen enn jenta dere ser på blogg og Instagram. Jenta jeg ser i speilet har ikke fått hjelp av filter, heldige vinkler, flinke fotografer og godt lys. Hun har de samme tankene som alle andre.

Forrige uke våknet jeg til denne mailen, sendt inn av en anonym bloggleser med en anonym mailadresse. En mailadresse som mest sannsynlig kun er laget for å prøve å ødelegge helgen min. Jeg vet ikke om jeg skal takke for din tid, interesse og oppmerksomhet, eller om jeg skal le, gråte eller bekymre meg for signalene du påstår jeg sender ut til unge jenter. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke.

12714091_10156536412770252_671813971_n

Denne jenta er nemlig veldig livsglad. Hun elsker å le, og hun elsker å få andre til å le. Hun har en perfekt dose selvironi, og tåler en trøkk. Hun er snill mot vennene sine og gjør alt for at de rundt henne skal ha det bra, og hun setter bestandig alle andre før seg selv. Hun går offentlig uten sminke – gjerne svett, rødsprengt og iført fotballantrekket hun nettopp har spurtet flere kilometer i. Hun lager de styggeste grimasene, har den høyeste latteren og elsker alle mennesker. Hun arrangerer stadig fest, middager og turer til inn – og utland, og hater at noen skal tro mindre om henne kun fordi hun har en blogg med sponsede produkter og tjenester. Hvis vippene mine, neglene mine eller den nye rettetanga fra GHD gjør meg til et dårlig menneske som bidrar til å legge press på unge jenter så lurer jeg på hva slags mailer du spyr ut til andre toppbloggere.

Legg meg til på snapchat for å se en ærligere side av en annen person – der heter jeg naturligvis Haugaard91 ♥

GUTTER HAR OGSÅ KOMPLEKSER

WHO ARE YOU TO CLAIM YOU’RE DIFFERENT?

Sykt perfekt. Et jævla stort i-landsproblem spør du meg. I mange land sliter de med å skaffe mat, vann og medisin, mens vi griner etter rettere neser, større lepper og fastere bryster. Sykt perfekt: enda flere grunner til å sykemelde seg og falle utenfor arbeidslivet. Sosial angst. Depresjoner. Utmattelsessyndrom. Selvfølgelig er det vondt å føle at alle andre er bedre enn seg selv, men vi har alle et forbedringspotensiale. Mitt synspunkt. Kanskje fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset, kanskje fordi jeg var en av de som slapp unna det verste. Det er likevel et spørsmål jeg aldri føler jeg får svar på: hvorfor er det nesten bare jenter og kvinner som føler disse tingene sterkt nok til å la det påvirke hverdagen vår? Hvorfor hører vi aldri om gutta? Er det fordi det ikke finnes slitasje på psyken til det mannlige kjønn, eller er det fordi de lar vær å dele problemene sine med oss andre? Er det fordi vi ikke lytter – eller er det kanskje fordi de ikke har et like stort behov for oppmerksomhet og empati som oss? Jeg er inneforstått med at samfunnet godtar meg om jeg hadde lidd av  angst, despresjoner eller selvtillitsproblemer, men hadde det vært like greit om det var kjæresten min, en maskulin, skjeggete og tatovert mann, som følte disse tingene? Hadde det vært like akseptert om det var han som lagde videodagbøker på TV2 livsstil hver onsdag?

IMG_0574

I all snakk om psyke, selvtillit og prestasjon er det noe veldig viktig vi har glemt. Noe som er like aktuelt, like vondt og like selvdestruerende. Det mannlige selvbildet. Den maskuline versjonen av det samme problemet – det å hele tiden hige etter det perfekte. For om dere tror at et dårlig selvbilde er en kvinnesykdom så tar dere grådig feil. Tror dere ikke guttene sliter med mye av det samme? Gutter er livredd for å få viker og miste håret. Gutter er bekymret for om de har flat nok mage og store nok muskler, og de tar gjerne ibruk doping for å få bedre selvbilde og selvtillit. De er redde for at utstyret ikke er godkjent, og bekymret for at de ikke holder ut lenge nok. De går i kjelleren av et kviseutbrudd, og de opplever like stort press på klesfronten. Gutter ser også om nesen deres er skjev, og om leppene deres er for små. Det er jo ikke slik at de er blinde heller.. Gutter reagerer også negativt på reklame, medier og porno – på lik linje som jenter. Hvorfor hører vi aldri om dette? Er det gutta som ikke vil dele – eller er det vi som ikke vil lytte? Eller er vi jenter bare jævlig oppmerksomhetssyke?

HELSEFARLIGE AMBISJONER

Jeg har alltid har høye ambisjoner. Jeg har alltid jobbet hardt. Jeg har alltid prestert, og jeg har aldri knekt. Det har vært farlig nære noen ganger, men jeg har alltid kommet meg opp på beina igjen. Jeg har drevet med fotball, turn, dans, teater, innebandy, friidrett, håndball og sjakk. Mye av dette på samme tid. Det hadde du ikke trodd? Jeg var ett opptatt barn, og tok med meg hobbyene langt ut i ungdomsårene. På ungdomsskolen og videregående ble jeg valgt som tillitsvalgt i klassen, trinn-leder, elevrådsleder og russepresident for hele skolen. Jeg har jobbet mye frivillig for Kreftforeningen og Kirkens Bymisjon, og gått som bøssebærer for utallige organisasjoner både privat, som russ og i forbindelse med idrett. Jeg har aldri hatt bare én jobb. Jeg har alltid hatt flere jobber, tidkrevende hobbyer og gjerne skole og bloggarbeid på toppen av det hele. Jeg har to hunder som trenger tur og stell, og bil jeg må ta vare på, og en leilighet å holde ved like både hygienisk og økonomisk på toppen av en travel hverdag. På toppen av dette har jeg en eventyrlysten uro i sjelen min som klør etter å reise og oppleve, men jeg finner ikke tid. Tid er et begrep jeg aldri har forstått – foruten deadlines. Jeg er kongen av deadlines. Jeg mestrer stress mer enn jeg mestrer ro. Jeg blir faktisk stresset når jeg tar det rolig. Hva faen er det? Hvem vil leve slik? Hvem vil være så stresset at de ikke har tid til å spise mat?

collage1

Man skulle kanskje tro at presset dabbet av etter noen år med samfunnets søkelys på saken, men slik er det ikke. Jeg tror prestasjonspresset har kommet for å bli, og det er helt greit – for meg. Det som ikke er greit er måten vi påvirker hverandre, for selv om jeg har klart å leve et stressende liv hvor jeg til tider ikke engang rekker å dusje, betyr ikke det at det er bra for deg. Jeg liker det. Kroppen min liker det. Vi er alle forskjellige. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet noen ting. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut. Kanskje holder jeg ut slik for resten av livet, og kanskje er resten av livet bare 20 år til fordi jeg er for dårlig til å lytte til min egen kropp.

Jeg får spørsmål hver eneste dag om hvordan jeg får tiden til å strekke til, og hvordan jeg får tid til tre jobber, blogg og sosiale medier, kjæreste, fest og moro, hunder, bil og hus, trening og fotball, venner og familie. Jeg vet ikke. De fleste som meg vet ikke. Kanskje det er en medfødt evne, for jeg har vært en tidssjonglør tiden tidenes morgen. Dere kaller meg et forbilde. Noen å se opp til. Det er det siste jeg vil være – hvertfall på denne fronten. Jeg er sikker på at livet mitt kan være helsefarlig for mange. Jeg tenker jo at noe må være galt med meg, og det er vel ikke noe hyggelig å tenke om seg selv? For når skal jeg bli sliten? Når er det min tur til å få angstanfall? Når sier det stopp? Har jeg en sykdom? Har jeg ADHD? Kommer jeg til å dø av hjerteinfarkt?

Nei. Alle disse tingene er valgfritt. Jeg har valgt å ha mange jobber. Jeg har valgt å studere. Jeg har valgt kjæreste, hunder, leilighet, bil, trening, fotball og blogg. Jeg valgte å sove fem timer i natt istedenfor åtte, og det er helt greit. For meg. Samfunnet liker å legge press på slike som meg. Jeg, og mange andre bloggere, gründere og arbeidsjern har fått høre at vi gjør andre syke. Men er det virkelig vår skyld at unge jenter blir “sykt perfekte” og føler at de ikke strekker til om de ikke har flere jobber, gode karakterer, blogg og følgere i sosiale medier, kjæreste, hund og et voksenliv med hus og bil? Det tar tid å opparbeide disse tingene – og hvem har vel mer tid enn disse unge jentene? Man skal aldri si til noen at de må senke standarden, men i noen tilfeller er det helt greit. 17-åringer må gjerne se opp til voksne mennesker, men husk også at du aldri skal sammenlikne noen andres mål med din start. Det kan nemlig ikke sammenliknes. For hvem vet hvor du er når du er på deres alder?

Ambisjoner er viktig, og det er deilig å prestere og møte folks forventninger. Men gjør deg for faen ikke syk!