NYBAKT MOR? FØRSTEGANGSFØDENDE? KOM DEG UT!

HAPPY MOM, HAPPY KID

Før jeg fødte snakket jeg mye om hvordan jeg trodde jeg kom til å være som mamma. Jeg sa jeg skulle ivareta det livet jeg hadde, at jeg skulle komme meg ut, at jeg skulle være like sosial, og at det ikke var noe problem å ha med seg en baby. Jeg fikk høre at jeg drømte. At jeg ikke hadde peiling. At jeg kom til å være så sliten at sofaen var nok. Jeg måtte bare komme meg ned fra min høye hest, for jeg tok feil – jeg måtte bare innfinne meg med at det fjerde trimesteret, og hele babybobla, kom til å bli tøffere enn jeg trodde.

Men det var dere som tok feil. Hvis vi ser bort ifra fyll og nattlige byturer, har jeg klart å leve akkurat som før. Tenk hvis jeg hadde slått meg til ro med at dere hadde rett? Da hadde jeg gått glipp av en av mine beste venners 30-årslag. Jeg hadde fått en sommer uten bading og strandliv. Jeg hadde gått glipp av Svelvikdagene og det første vinglasset med familie og gode venner. Jeg hadde gått glipp av Elvefestivalen, og den myldrende stemningen i byen. Jeg hadde gått glipp av treningsøktene i skogen, og yogatimene i studio. Jeg hadde ikke fått kjøpt det jeg trengte den gangen på IKEA. Heller ikke besøkt en venninne i Oslo. Jeg hadde heller ikke fått besøkt pappaen til Leah på Vestlandet om jeg ikke hadde turt å sitte 14 timer på tog. Men jeg turte, og jeg tør stadig.

Det er bare du som setter grenser. Ja, babyer er forskjellige, og jeg er heldig. Men babyer gråter, og det vet folk flest. Himlende øyne på toget eller hvisking i kassa på IKEA skal ikke behøve å stoppe deg, for dersom de har et problem med babyer, så er det nettopp det det er: deres problem. En lykkelig og avslappet mor skaper en lykkelig og avslappet stemning, og derfor et lykkelig og avslappet barn. Tror dere ikke?

HAN BLE DØMT!

“Retten finner det bevist utover rimelig tvil at det ikke forelå noen form for samtykke fra fornærmede, heller ikke i form av konkludert atferd, og at tiltalte rent faktisk har skjønt dette. I denne forbindelse nevner retten at tiltalte, som er asylsøker fra Syria, ikke behersker norsk godt, og at politiet opplevde betydelige kommunikasjonsproblemer med ham da de kom til stedet. I tillegg har tiltalte forklart at han har liten erfaring med å kontakte kvinner. Retten har tatt disse forholdene i betraktning, men er likevel overbevist om at tiltalte skjønte at han foretok seksuelle handlinger mot en person som ikke samtykket i dette, slik at han har opptrådt forsettlig.”

"Etter dette dømmes tiltalte for overtredelse av straffeloven § 297."

Wow, dere. En 13 måneder lang kamp er over, og jeg kom seirende ut av saken. Hvem skulle trodd det for et år siden? Jeg for min del er fornøyd med at saken i det hele tatt kom til retten. At han i tillegg ble dømt betyr at systemet fungerer, selv om jeg lenge hadde mine tvil. Jeg håper bare det fungerer for alle – og ikke bare for dem som roper høyest på sosiale medier. Mange spør om jeg synes det er synd at han får betinget fengsel og slipper soning, men fakta er jo at jeg har kjempet for at systemet skal fungere, og da må jeg også kjempe for at systemet skal fungere for han. Jeg har forståelse for at det manglet tilstrekkelig fysiske bevis for å fengsle han, og er ufattelig glad for at jeg ble trodd i retten, og jeg håper og tror at både han og andre forstår at dette ikke er OK oppførsel. Det har tross alt vært et par medieoppslag rundt denne saken, så jeg håper at dette kan hindre andre i å oppleve det samme – i alle fall for en stund mens saken ennå er fersk. Nå skal jeg fortsette å hjelpe overgrepsutsatte som stadig kontakter meg i innboksen. Min oppfordring er fortsatt at vi skal dele, kjempe og anmelde. Det er utrolig tøft å stå i det når det stormer som verst rundt deg, men fyfaen badass jeg føler meg nå som jeg har gjort det. Jeg kjempet for meg selv, og jeg vant! Vi jenter kan klare ALT! 👊

HVOR BLE DET AV BARNA?

En dag dro du ut for å henge med vennegjengen din for siste gang, og ingen av dere visste det. Har du noen gang tenkt over det? Hvordan var den dagen? Hva gjorde dere? Hvorfor var det den siste? Dette har jeg tenkt mye på i det siste, muligens fordi jeg nettopp har blitt mor, for jeg har lagt merke til at det er så stille i gatene i forhold til da jeg selv var yngre.

Hvor er lyden av skateboard på rampen? Husker som svinger? Fotballen som slår imot en vegg, eller barn som jubler fordi de scoret mål? Hvor er lyden av barn som gråter fordi de har falt og fått grus i såret? Hvor er strekene i sanden etter “kappe land” og kritt-tegningene på asfalten som en gang var et paradis? Hvor er alle barna som pleide å ake i akebakkene eller henge i klatrestativet?

Malingen på treverket på lekeplassene i nabolagene flasser av og sanden er full av katteavføring. Inne sitter barna foran hver sin skjerm. De chatter på Messenger, vlogger på Snapchat og poster videoer på Tik Tok. Ingen av de aner hva som skjer hvis du legger løvetannstilken i vann, eller tar en smørblomst under haka. De vet ikke at det finnes sukker i bunnen på ugressplanten “ormehode”, eller at det faktisk tar en evighet å komme til bunns i en evighetskule, med mindre du kaster den i asfalten eller slår den med en hammer. Det er ingen som leker “boksen går” lenger. Ingen som vedlikeholder trehyttene eller snøhulene foreldrene så ivrig lager.

Plukker barn skjell og steiner på stranden lenger? Går de julebukk, eller ringer på fremmede dører og stikker av? Kaller de billene de finner under steinene for kaffebiller eller skrukketroll – vet de i det hele tatt hvordan de ser ut? Har de noengang fanget gresshopper i et syltetøyglass, gravd etter meitemark, eller hatt en marihøne og en sommerfugl på fingeren?

Hvor ble det av barna?

MAMMAKROPPEN UFILTRERT

Den siste tiden har jeg fått mange kommentarer på at jeg ser så bra ut etter fødsel, så jeg tenkte det var på tide å skrive litt om nettopp det. Noen går mye opp i vekt, men unngår strekkmerker. Andre går omtrent ikke opp i vekt, men får mange hormonelle strekkmerker. Noen får mye vann og hevelser i kroppen, andre får ingenting. Noen mager blir store, andre er nærmest usynlige. Og det fine er at alt er like normalt! I noens øyne har jeg kanskje «hoppet tilbake til min normale kropp», men jeg kan love dere at det ikke er tilfellet – ikke tro jeg slapp unna! Jeg gikk kanskje ikke opp så mye i vekt under svangerskapet, men vekt er ikke alt!

1. Jeg tapte masse muskelmasse på grunn av tidlig bekkenløsning og lite bevegelighet! 2. Magen er (naturligvis) slappere, men det er også lårene. 3. Rumpa mi har blitt vesentlig mindre spretten. 4. Ryggpuppene har fått et par nye kompiser. 5. Navelen min ser ut som logoen til HydroTexaco. 6. Jeg har blitt velsignet med nye tigerstriper. Og ikke nok med det! Håret er slitt og konstant fett, og kvisene har meldt sin ankomst for fullt. De gode nyhetene? Jeg har fått verdens fineste datter! Kroppen min har laget et nytt menneske!

Nå går jeg inn i barseluke seks, og jeg kan endelig begynne å trene igjen. Men ikke tro jeg skal presse kroppen min. Den har gått gjennom nok for en stund! Jeg skal trene pilates for å bygge opp kjernemuskulaturen. Jeg skal svømme for å reparere bekkenproblemene som dessverre fortsatt plager meg. Jeg skal praktisere yoga for å styrke hodet i denne kaotiske perioden. Jeg skal trille turer for å lufte hunder og barn. Mer trengs ikke – mer hokus pokus er det ikke. Ikke stress. Nyt barseltiden, og sett pris på kroppen din. Forsøk å aksepter, men ikke føl at du er nødt til å elske. Gjør de endringene du føler for, men aldri føl skam. Gå rundt i undertøy og bikini og vis frem MAMMAKROPPEN din stolt, for de «deilige» kidsa på stranda ain’t got shit on you 💪🏼

DU HAR FÅTT BARN – LEGG VEKK MOBILEN!

“Legg vekk mobilen – her skaper vi magi” stod det på veggen på den ene fødestuen på Drammen sykehus når jeg var på omvisning der måneden før fødselen min. Tenk at mange kommende foreldre i det hele tatt må minnes på det? Vi hadde riktignok med både mobiler, kamera og ladere på sykehuset, men kun for vår egen del, og kun for ventetiden før fødselen. Jeg ser mange andre mamma-influencere deler alt fra sykehusinnleggelsen, smertelindringen, ventetiden, fødselen og den første tiden etter – og det mens det hele pågår. Det kunne aldri falle meg inn å fokusere på noe annet enn livets viktigste øyeblikk, uansett hvor mange følgere jeg hadde hatt.

Så fort vi innså at hun var på vei, ble alt lagt på hylla. Faktisk var vi så forelsket i dette lille vesenet at vi glemte å informere nærmeste familie om fødselen før dagen etter. På barselrom 333 på Drammen sykehus levde den nye familien i en isolert boble, og jeg husker at jeg for første gang ikke brydde meg om hva som foregikk på telefonen. Det skulle gå tre dager før jeg delte noe som helst. Tre dager hvor vi ikke gjorde annet enn å beundre henne, lukte på henne og ligge inntil henne.

For en stund siden satt mamma på bussen og oppdaget en pappa som satt sammen med sønnen sin. Sønnen søkte farens oppmerksomhet, men faren kikket bare ned i skjermen og overså den lille gutten totalt, og du kunne se at han ikke turte å si ifra. Skuffelsen var der, og den var visst lett å legge merke til. Hvor ufattelig trist er ikke det? Det skal aldri Leah få oppleve. Aldri.

Vi lever i en verden der alt foregår i lomma vår. Vår avhengighet til skjermen og den digitale verden vinner over moral og verdier, og vi er mer opptatt av å følge med på hva som skjer i alle andres liv, enn rett foran øynene på oss. Meg selv inkludert, frem til nå. Denne første måneden med Leah har fått meg til å tenke på hva som er viktig for meg, og det er menneskene i livet mitt og minnene vi skal lage sammen. Faktisk har det å få barn gått så innpå meg at jeg i en periode vurderte å legge ned både firma, blogg og offentlige kontoer, men kjenner jeg meg selv rett hadde jeg fort begynt å kjede meg. Likevel, jeg begrenser pc-tiden til én time om dagen, og det er når hun sover. Mobilen legger jeg vekk når hun er våken eller jeg ammer, bortsett fra når vi ringer pappa på FaceTime eller tar bilder av henne og oss. Hun er baby nå, ikke om ett år. Denne tiden får jeg aldri tilbake igjen.

MIN AMMESITUASJON OG OFFENTLIG AMMING

Ni dager har gått siden fødselen og det er seks dager siden vi kom hjem fra sykehuset – og jeg er stadig overrasket over hvor bra dette går. Er det instinkter som kicker inn og gjør at vi takler dette nye livet så bra, eller er vi bare naturtalenter og veldig heldige med barnet? Jeg ser i termingruppene på Facebook at mammaer sliter med barn som ikke vil sove, barn som ikke tar puppen i tillegg til mye utslett, såre rumper, mageknip og andre problemer, men for oss har alt gått på skinner. Bank i bordet! Jeg har ennå ikke hatt såre bryster, og har faktisk vært på apoteket og byttet alt av sårsalver, kompresser og ammeskjold inn i ting jeg faktisk trenger, som for eksempel kosttilskudd. Det er overproduksjon av melk i Haugaards meieri, og hun har hatt perfekt grep siden dag én. Nå har vi gått til innkjøp av en Medela Freestyle dobbelpumpe, og hun har ingenting imot at pappa mater henne med flaske – hvilket er supert dersom jeg skulle finne på å bevege meg utenfor huset alene! 😉 Hun dier hver andre eller tredje time på dagtid, og på natten våkner hun 1-2 ganger. Her om dagen sov hun faktisk 6,5 timer i strekk til vår store overraskelse! Med andre ord, vi er utrolig heldige.


Første trilletur, dagen etter vi kom hjem fra sykehuset.

Når det kommer til offentlig amming er heller ikke dette noe jeg har noe problem med. Her spretter puppen ut enten det er på havna, på butikken eller i sofaen foran kjente og ukjente, og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det jeg derimot bryr meg om, er TV2-saken som kom ut forrige uke om ammekritikken rettet mot flyselskapet KLM (link her). Ikke saken i seg selv nødvendigvis, men kommentarfeltet på Facebook. Jeg fatter ikke at så mange menn – og enda verre, damer (!) kan ha så mye imot offentlig amming? Hadde noen bedt meg om å dekke meg til med et skjerf eller teppe tror jeg kanskje jeg hadde tatt å kvalt de med teppet, haha! Pupper trykkes i trynet vårt daglig via reklamer og sosiale medier, men å se en mor gi sitt barn mat skal være ekkelt? Forkastelig!

SLIK VET DU AT PARTNEREN DIN ER UTRO i 2019

Både jeg og flere av venninnene mine har opplevd vår andel utroskap i løpet av de siste 10-15 årene, og for ikke så lenge siden tok noen av oss en prat om hva man egentlig bør være OBS på når man er i et forhold – spesielt i 2019 når det er så mange kanaler og måter å drive utroskap på via telefonen. Her har jeg samlet våre varselstegn for deg som er i tvil, blant annet situasjoner vi har funnet oss selv i. Men husk å la tvilen komme partneren din til gode. Uberettiget sjalusi kan være ekstremt turn-off!

Har du opplevd utroskap? Hvordan ble det oppdaget?

1. Varslene på telefonen blir skrudd av. Plutselig står det “melding” istedenfor avsender på SMS, og “1 nytt varsel” istedenfor hva det varsles om på Facebook. Rullegardina på Snapchat dukker ikke opp i det hele tatt. Sett deg ved siden av og prøv å send en snap!

2. Apropo snapchat – dere er plutselig ikke bestevenner lenger, og emojiene ved siden av navnet endres fra hjerte til smil.

3. Det dukker opp gaver, trolig på grunn av dårlig samvittighet, i alle fall om partneren din fortsatt vil bli i forholdet. Kanskje et hotellopphold, en ferie eller noe materialistisk du ønsker deg?

4. Partneren din er i sin egen verden når dere er sammen, og han trekker seg vekk for å være alene. Plutselig er det mer interessant å ligge alene på soverommet å lese en bok enn å være på verandaen i sola med deg. Og det er lett å se på bilder, spesielt i ettertid: tomt blikk og usikkert smil. Kanskje partneren din er redd for at bildet skal havne på nett?

5. Arbeidsdagene blir lenger, partneren din er oftere sliten, og meldingene står ubesvart mens det jobbes “overtid”.

6. Partneren din går rett i forsvarsmodus om du spør på en pen måte. Du blir ikke tilbudt å sjekke telefonen, men du får beskjed om at det ikke er som du tror, at du er gal, eller at du må skjerpe deg – for du er jo tross alt utrolig høyt elsket, eller hva?

7. Dersom du kan passordet til partneren din på sosiale medier, endres disse slik at du ikke kan sjekke uten å ha tilgang til telefonen h*ns. Koden for å komme inn på telefonen endres ikke, for da hadde du fattet mistanke med en gang.

8. Apropo telefon: den er plutselig med på toalettet, ligger under hodeputa, i bukselomma eller på bordet med skjermen opp-ned.

9. Magefølelsen. ALDRI undervurder magefølelsen din. Føler du at noe er galt? Da er det som regel noe galt!

HAN BLIR TILTALT – JEG BLIR LATTERLIGGJORT

HER KAN DU LESE DEG OPP PÅ SAKEN

I august i fjor ble jeg utsatt for et overfall i mitt eget nabolag som skulle rokke opp ned på hverdagen min. På vei hjem fra en festival i min egen trygge, lille bygd ble jeg overfalt av en jevnaldrende mann som viste seg å være naboen min. Jeg hadde hilst på han daglig i flere måneder – han bodde jo tross alt to hus unna, og det er vel vanlig folkeskikk å nikke til naboene ved postkassa? Denne kvelden tok han høfligheten min som en invitasjon, og i Svelviks mørklagte gater ble jeg utsatt for et alvorlig seksuelt ladet overtramp som endte i anmeldelse – og en stor sak mot politiet i sør-øst som senere havnet i utallige medier. At jeg valgte å trosse min egen frykt for hevn og lot vær å tie om hans overtramp og politiets oppførsel sendte meg rett i finalen i Plan Internationals “jenteprisen” og kategorien “årets sterke mening” i Vixen Influencer Awards. Jeg nektet å bli oversett av politiet, jeg nektet å bli en del av alle mørketallene og statistikken, og oppfordret andre jenter til å anmelde – og åpne seg om sine historier. Og når man åpner seg slik risikerer man å få hets. Man risikerer å ikke bli trodd. Man risikerer rett og slett å drite seg ut. Men det var en risk jeg tok.

Da jeg satt i avhør på mitt eget soverom etter hendelsen innså jeg at dette aldri kom til å gå min vei. Hvorfor anmelder jeg egentlig det her? Ressursene de satt inn var latterlig få, og det jeg ikke visste der og da var at jeg måtte gjøre hele etterforskningen selv, foruten DNA-testingen av undertøyet mitt, naturligvis. Jeg fikk en melding i innboksen min på Facebook om at denne mannen hadde stalket en jente som jobbet på en restaurant i nabolaget her. Jeg fikk kontaktinformasjonen hennes, og ga den videre til politiet. Ingenting skjedde. Jeg fikk også vite at det hadde vært et liknende overfall under den samme festivalen, samme kveld, og at beskrivelsene av gjerningsmannen der matchet gjerningsmannen min. Ble det tatt videre? Nei. Jeg fikk også vite at den samme mannen trolig hadde overfalt en voksen kvinne i Drammen, men heller ikke her ble det gjort noen videre etterforskning.

Nylig mottok jeg et brev fra politiet i sør-øst om at mannen faktisk blir tiltalt – overraskende nok. Han ble siktet for voldtektsforsøk den natten, men fordi politiet ikke helt kan vite hva hans intensjoner var og hvor langt han hadde tenkt til å gå (!?) så nedjusterte de tiltalen til §297 – seksuell handling uten samtykke. Det i seg selv bør være nok til å få en straff, men ifølge bistandsadvokaten min, som jeg ikke lenger har krav på ifølge den nye tiltalen, risikerer han kun et lite klapp på hånda og kanskje en bot.

Advokaten min serverte dette eksempelet på hvorfor tiltalen var nedjustert: “Se for deg en mann som er på vei opp en stige utenfor et fremmed hus. Er det et innbruddsforsøk, eller skal han bare kikke? Har han med seg håndbrekk, eller ikke?”. Da lurer jeg på hva som egentlig kvalifiseres som et voldtektsforsøk. Må han bli tatt på fersken av politiet mens pikken er ute og kondomen på, eller kan det hende han bare ville kikke da også? Eller som han selv påstår, at han inviterte meg på kaffe?

Nedjusteringen av tiltalen betyr at jeg må møte opp i en rettssak om to måneder uten krav på rettshjelp i form av bistandsadvokat, vel vitende om at han ikke får en passende straff, og at jeg kommer til å føle meg urettferdig behandlet og latterliggjort. Med den nye tiltalen har jeg heller ikke krav på erstatning, med mindre psykologen min sier jeg har en diagnose i form av angst eller PTSD, hvilket jeg sikkert har, men som jeg ikke ønsker skal følge meg på papiret resten av livet. Vet du hva som skjer hvis du får dette “stempelet” i legejournalen din? Du mister retten på uføreforsikring! Og usle 10.000 kroner i erstatning for å ha blitt overfalt er ikke verdt sjansen på å miste alt jeg har dersom jeg eksempelvis en dag skulle havne i rullestol etter en bilulykke.

Vi blir bedt om å anmelde, men anmeldelsene havner på bordet til overarbeidede tjenestemenn som ikke har tid til å ta tak i sakene. Sakene henlegges og havner i en statistikkrapport som aldri blir tatt på alvor. Advokater permitteres og avskjediges fordi det er mangel på innkommende rettsoppdrag fra politiet, og sentralisering, besparing og nedbemanning trumfer innbyggernes sikkerhet. Innbyggerne må tydeligvis rope høyt, kontakte media, henge opp lapper på politihuset og gjøre etterforskningen selv – ellers blir det ingen rettssak i det hele tatt. Er det slik vi skal ha det i verdens beste og rikeste land?

LES BLOGGINNLEGGENE HER:
RETTFERDIGHETEN SKAL SEIRE // MØRKETALLENES HISTORIER // DETTE ER IKKE EN RASEKAMP // SEKS SMÅ SEIERE

VIDEO: JEG KLIKKER PÅ MAMMAPOLITIET

Nå har jeg sett meg drittlei på alt oppgulpet som befinner seg blant mødre i sosiale medier. Faktisk så lei at jeg hverken klarer å formulere det i ord, eller orker å vente til jeg har sminket og ordnet meg før jeg slo på kameraet. Faktisk så hadde jeg ikke tid til å sette opp kameraet eller redigere heller, så dette kommer rett fra Photobooth på Macen. Ærlig, brutalt og kort, men la gå.

Kjære mammapoliti. Det er på tide å skjerpe seg. Finne på noe annet enn å kaste bort tiden sin på å spre eder og galle i fremmede folks kommentarfelt, og heller vise litt nestekjærlighet og solidaritet. Ta vare på hverandre, kom med oppmuntrende ord, og gjør som de sier på alle foreldrekurs i landet: ros god oppførsel og ignorer det dere ikke liker. Vi snakker stadig om “ungdom i dag”, og alt det negative somforegår på nettet, men visste du at den største andelen av netthets kommer fra voksne kvinner som er mødre og bestemødre? Husk at du er dine barns første og største forbilde, og at barna dine gjør som du gjør, ikke som du sier. Ønsker du å produsere en mobber, eller ønsker du å oppfostre barna dine i en verden hvor man heier på hverandre og respekterer hverandre?

Som småbarnsmor i 2019 kan du aldri gjøre noe riktig. Du blir kritisert for å være en dårlig kone eller kjæreste dersom du lar kroppen din forfalle etter fødsel, og du blir kritisert for å være en dårlig mor om du er raskt tilbake på treningssenteret med en shake i hånda. Du blir kritisert for å eksponere barnet ditt på sosiale medier dersom du publiserer et bilde av barnet ditt på Instagram, men lar du vær, så får du kommentarer på at det må være noe galt med barnet ditt ettersom du ikke viser det frem. Du får kritikk dersom du legger livet ditt litt på hylla og trer inn i morsrollen på fulltid hvor du kanskje ikke benytter deg av invitasjoner til fest og moro, men du får også kritikk dersom du prøver å leve livet så normalt som mulig med reiser, jenteturer og konserter. Du får kritikk om du gir barnet ditt flaske istedenfor pupp, men du får også kritikk om du ammer offentlig, eller for lenge. Du får kritikk – uansett hva du gjør.

Er det virkelig slik vi ønsker å behandle våre medsøstre, venninner, døtre, mødre og kjærester – som bare gjør sitt beste?

STENGTE FØDEAVDELINGER OG STRESSEDE FØRSTEGANGSFØDENDE

I dag ble det kjent at politikerne på Stortinget tok ut millionlønn og 14 ukers sommerferie. Samtidig ble det kjent at jordmødrene på flere av landets sykehus nekter å komme på jobb på grunn av dårlig lønn og arbeidsvilkår i sommerferien. Denne problematikken gjelder blant annet Kvinneklinikken i Bergen, sykehusene i Oslo, og nå også Drammen hvor jeg har søkt fødeplass. I Drammen er det så ille at syv jordmødre har levert oppsigelse. Nå står to av fødestuene i fare for å bli stengt, og 71 av sommerferie-vaktene står uten personell. For oss som hadde planer om å føde i Drammen betyr det at vi kan få beskjed om å kjøre til både Kongsberg og Ringerike helt uten forvarsel – midt i fødsel. Og som allerede stresset førstegangsfødende syns jeg det er helt UTROLIG at politikerne våre kan behandle jordmødre og fødekvinner på denne måten når de samtidig går ut i media og oppfordrer nordmenn til å føde flere barn – mens de selv tar ut skyhøye, ufortjente lønninger og lange ferier. Jeg har aldri gledet meg så mye til et stortingsvalg som jeg gjør nå!

Jordmødrene og tillitsvalgte ved Drammen sykehus står i dag frem i media med at de nekter å godkjenne sommerturnusen slik den ser ut per dags dato. Den inneholder nemlig ikke nok jordmødre i forhold til fødsler. Etter planen kommer det 357 fødekvinner innom fødestuene i Drammen i sommer, men havner du i fødsel iløpet av en av de 568 timene som står tomme på timelistene, sitter du pent i saksa. Jordmødrene sier at grunnbemanningen er lav fra før av, og at det nå er krise ettersom jordmødre som tidligere kom fra nabolandene og jobbet sommervaktene nå har fått bedre betingelser i hjemlandene og blir værende der. Jordmødrene som faktisk fortsetter i jobben sin, til tross for andre jobbtilbud, høyere lønn og bedre arbeidstider i kommunen, og stiller opp i sommer sier de ikke får spist eller brukt toalettet iløpet av et åtte timers skift. Er det slik vi skal ta vare på de viktigste arbeidstakerne våre, Erna?

Jeg vet at vi på østlandet er heldige som har sykehus i omtrent hver eneste storby, og at situasjonen er verre for de som har bosatt seg ved fjelloverganger, i nord, eller på nordre del av vestlandet. I termingruppene på Facebook leser jeg stadig om fortvilte mødre som har født både i privatbil, ambulanse og helikopter uten smertelindring på grunn av fulle sykehus. Jeg leser i aviser om fortvilte jordmødre som er redd for å overse alvorlige feil og komplikasjoner fordi de har for mange fødekvinner å ta seg av samtidig. Likevel skal det ikke være slik at jeg, som førstegangsfødende, skal være redd for å måtte tilbringe en og en halv time i bil til fødestua når planen var å føde på sykehuset 20 minutter unna. Og vi lurer på hvorfor diagnosen “fødselsangst” blir hyppigere stilt enn før?

Og det verste er nesten ikke situasjonen vi står i, men hemmeligholdet av fakta. Hadde det ikke vært for media så hadde ingen fått beskjed om hvor fulle sykehusene faktisk var, for når vi går til kontroller så unnlater de å gi oss beskjed, istedenfor å kunne informere oss slik at vi kunne planlagt endringer og søkt oss til andre sykehus på egenhånd. Eksempelvis for meg som bor i Vestfold og har familie i Porsgrunn. Hadde jeg fått beskjed så kunne jeg søkt meg over til Tønsberg eller Skien, men nei – jeg står i fare for å måtte føde i Kongsberg eller Ringerike, langt unna nærmeste familie.

Nå har jeg sett meg drittlei på hvordan den sittende regjeringen behandler innbyggerne sine. Vi stemte demokratisk på noe vi trodde på, og hva sitter vi igjen med? En regjering som hverken respekterer kvinnekroppen og våre rettigheter, et av landets viktigste yrker, eller familiens rett til å fordele permisjonen på egenhånd. Erna Solberg kan våge å be meg føde flere barn. Her er det stengt for produksjon frem til en ny og mer oppegående og rettferdig regjering er på plass.