FØDEBAGEN – DETTE HADDE JEG IKKE BEHOV FOR

Det er et par spørsmål som har tikket ofte inn i innboksen min på Instagram og Snapchat den siste tiden, og det er dette med utstyr til fødsel og tiden etter – hva trenger man egentlig å pakke i fødebagen? Hva er nødvendig å ha på plass i hjemmet de første dagene? Hva kan man kjøpe ved behov? I dag tenkte jeg å skrive litt om fødebagen og hva jeg ikke fikk behov for, til tross for mange velmente råd. Senere skriver jeg litt om tiden etter fødsel, hjemreisen og hva vi trengte av utstyr – og hva vi absolutt ikke hadde klart oss uten.


For det første: jeg pakket alt for mye! Husker dere pakkelisten jeg publiserte i mai? Jeg fikk bruk for typ halvparten. Likevel er det noe jeg ikke ville klart meg uten! Her er pakkelisten jeg lagde før fødsel – med justeringer basert på erfaringer til en eventuell neste gang:

LAMBI TOALETTPAPIR: Jeg trodde jeg skulle ha så vondt i underlivet at det ville være umulig å kunne tørke seg, men den gang ei. Det var ikke noe problem! I tillegg har de fleste sykehus en dusjslange ved siden av toalettet eller kort vei til dusjen.

TØFLER OG SLIPPERS: Dette pakket jeg for å unngå sykehusbakterier på føttene, men det holdt med sokker. Jeg hadde også med slippers for å bruke i dusjen i tilfelle den var ekkel, men å ta på meg dette var ikke i tankene i det hele tatt under barseloppholdet.

SÅRSALVER OG KOMPRESSER: Jeg pakket med meg salver, kompresser og skjold for såre brystvorter, og pakket kremer for såre babyrumper. Jeg behøvde ingen av delene, så det var bortkastet plass OG penger. Alle sykehus har sykehusapotek, så dette kan dere kjøpe under barseloppholdet HVIS det trengs.

VARMEFLASKE: Du får alt du trenger av smertelindring på sykehuset, også varmeflasker/risposer. De har faktisk ganske mange mindre måter å lindre smerter på, og jeg likte risposene og “avledningsstøtene” jeg fikk i ryggen.

BLEIER OG BIND: Du har fri tilgang på bleier og bind til både deg selv og baby på barsel. I tillegg får du hente så mye du vil av sykehusskjorter, nettingtruser og håndklær, så det er unødvendig å pakke undertøy, masse klær og håndklær.

SMOKK: Vi introduserte ikke smokk før vi kom hjem. Fokuset lå på å få til ammingen, og hun fikk die så mye og ofte hun ville. Det var null stress å introdusere smokk på dag 4-5, hun tar alle slags smokker og virker fornøyd!

✔️KOSEDRESS: Hvis dere planlegger å få besøk på barsel så er det fint å kunne kle seg i noe annet enn sykehusskjorta. Jeg satte veldig pris på min løse og ledige kosedress – fin å se på, enkel å amme i.

✔️AMME-BH OG AMMEINNLEGG: Amme-bh er ikke ett must, jeg bruker nesten bare sportsbh og myke topper som feks Calvin Klein, men bher med enkel tilgang med grei støtte er kjekt å ha. Ammeinnlegg må du ha, dette får du ikke på sykehuset. Jeg har prøvd innleggene til både Medela, Avent og Rema 1000 og syns alle er like gode. Du får dog mer for pengene på Rema 1000!

✔️ TOALETTMAPPE: En selvfølge, men hva skal du putte i toalettmappen? Jeg fikk behov for egen shampoo og balsam, fuktighetskremer og oljer til mage og ansikt, ansiktsrens, enkel makeup (typ mineralpudder for å freshe opp ansiktet før besøk eller hjemreise) leppepomade, hårstrikk og hårbørste (herregud så mye floker jeg fikk under fødsel).

✔️ DRUESUKKERTABLETTER: Dette reddet meg! På slutten orket jeg ikke å spise eller drikke noe særlig, så å sluke seks druesukkertabletter med saft før pressriene gjorde underverker. Dette er naturlig energi som kommer raskt, og i motsetning til energidrikker og kaffe kan du spise omtrent ubegrenset av dem under en fødsel.

✔️ EGEN SNACKS: Sykehuset har bare brødskiver og middag, så jeg var veldig fornøyd med det jeg hadde med meg av sjokolade, frukt og energibarer. Midt i riene sendte jeg til og med kjæresten ned på Narvesen i første etasje for å kjøpe baconpølse og på kebabsjappa for å kjøpe kebabmiddag og cola, haha! Brødskiver frister med andre ord svært lite.

✔️ BABYKLÆR OG HENTESETT: Ikke noe must ettersom du får klær på sykehuset, men disse klærne er langt ifra pene. Det er hyggelig å kjøre babyen hjem i noe ekstra fint, og det er gøy å kle på babyen fine klær før besøk og fotografering. Klærne de hadde til lille på Drammen sykehus var typ slitte logoklær fra industrielle verksteder osv. Spesielt!

✔️ BABYNEST OG TEPPE: Babyen får en plastseng og en dyne på barsel, men ønsker du å samsove, pynte litt ekstra rundt barnet eller feks har dyr hjemme som bør få kjenne lukten av babyen før den kommer hjem, bør du ta med både babynest og teppe. Dette ville vi ikke vært foruten! Det kan også være godt å ha med en gravidpute dersom du er redd for å slite med bekkenløsning også etter fødselen, eller om du vil prøve ulike ammestillinger på sykehuset.

✔️ KAMERA OG LADERE: Kamera, minnekort, mobil og ladere. Jeg trenger vel ikke å utdype dette?

FØDSELSHISTORIEN: 30 TIMER, BLØDNING & RIESVEKKELSE

12.30: Fredag 12.06.2019 klokken 12.30 ble jeg kalt inn til trivselskontroll på sykehuset for andre gang på overtid. Her fant de litt forhøyet blodtrykk og spor av proteiner i urinen, og med tanke på at jeg allerede var 41+5 og hadde slitt med hodepine i panneregionen valgte de å sette meg igang med ballong. Jeg fikk være en del av et forskningsprosjekt, og fikk trekke en konvolutt. Det ble dobbel ballong på meg, og den ble satt inn helt smertefritt. Planen til jordmødrene var å sende meg hjem, men jeg fikk gå ned på venteværelset på fødeavdelingen for å diskutere en mulig innleggelse om det var ledig kapasitet.

14.20: Riene begynner på venteværelset, og kommer med fem minutters mellomrom. I all offentlighet stod jeg med tidenes smerter (hittil!) og følte meg litt dårlig ivaretatt ettersom ingen kom å sjekket til meg. Her ble jeg stående i to timer med rier. Heldigvis klarte jeg fortsatt å spise, så jeg trykket i meg en baconpølse, noen nøtter og en New Energy.

16.15: En ansatt kommer inn på venteværelset for å gi meg beskjed om at jeg skal få dra hjem, men hun oppdager raskt at jeg er i fødsel ettersom kjæresten min hadde telt riene med rieteller. Vi blir flyttet til et nytt, lukket venterom, og får beskjed om at vi muligens må flyttes til Kongsberg ettersom Drammen ikke har ledig plass til meg. På grunn av ESBL-bakterien får jeg eget venterom, eget toalett, og kun lov til å gå frem og tilbake til balkongen. Vi satt mye ute på balkongen mens vi ventet på videre beskjed (det vil si at han satt, jeg stod og klorte meg fast i rekkverket i smerter). Innimellom kom jordmødrene innom og tok blodtrykk og puls, og til tross for fullt sykehus følte jeg meg godt ivaretatt.

Bein full av vann, truse full av blodslim og underliv full av ballong.

19.00: Jeg blir flyttet til nok et venterom mens en annen stakkars kvinne blir flyttet til Kongsberg fordi jeg har kommet. Jeg har 4 cm åpning, og vi får beskjed at det er mulig jeg må føde her. Alt av utstyr som er nødvendig under fødsel blir trillet inn på det lille rommet.

19.10: Stormriene starter, og jeg får ikke pauser mellom riene. Jeg er ennå ikke innlagt, og har fortsatt på meg egne klær: t-skjorte, stringtruse og skjørt. Ballongen gjør sinnssykt vondt, og blodslimet renner nedover lårene mine mens jeg henger opp etter veggen og higer etter pusten mens jeg hylgråter. Slik holder det på i over to timer uten at noen ser til meg før samboeren min til slutt må gå ut til vaktrommet og hente hjelp. Derfra tok det ytterligere 30-45 minutter før noen kom, og jeg trodde jeg skulle dø.

Her ville de at jeg skulle føde. På et barselrom.

21.45: Jeg blir offisielt innlagt og får på meg sykehusskjorta og den berømte bleia. Kjæresten kan endelig hente fødebagen og “flytte inn”. Vi får beskjed om at dette kom til å gå kjapt, og at det jeg spiser nå blir den maten jeg føder på, så mens han henter fødebagen i bilen går han innom å kjøper en kebabmiddag til meg, og “heldigvis” roet riene seg nok til at jeg klarte å spise. kebab har aldri smakt bedre! Forhåpentligvis var barnet ute innen klokken 08 sa jordmor.

02.00: Stormriene kommer tilbake, og de velger å trekke ut ballongen manuelt istedenfor å la den falle ut. Nå har den sittet inne i tolv timer, og jeg har hatt rier eller stormrier hele veien. Jeg har nå 4,5 cm åpning, og får klyster for å tømme tarmen før fødsel.

05.05: Etter å ha opplevd smertene ved å ha stormrier, takler jeg de normale riene så fint at jeg vurderer å droppe epidural – som egentlig var planen. Jeg har fortsatt 4,5 cm åpning, og jordmor tar vannet for å fremskynde prosessen. Jeg bruker prekestol og bosu-ball for å jobbe barnet ned i bekkenet under riene, og den eneste formen for smertelindring jeg har er et apparat som gir små støt i korsryggen for å avlede kroppen fra smertene. Riene er ikke effektive, så jeg får drypp.

Venter på kebab, og snapper selvfølgelig venner og familie underveis.

06.06: Jordmor kommer inn og sier at jeg har muligheten for å få epidural nå om jeg vil, ettersom anestesilegen var i etasjen. Nå hadde jeg vært såpass lenge i aktiv fødsel uten fremgang at det var på tide å hvile og hente energi. Lite visste jeg at jeg hadde over 14 timer fødsel foran meg. Jeg får epidural, hvilket jeg ser på som lite smertefullt og veldig behagelig, og jeg fikk muligheten til å sove litt. Kjæresten min hoppet opp i senga og vi fikk en times tid med hvile og spooning.

09.30: Ny jordmor var på plass – denne dama skulle jobbe tolv timer og følge meg til målstreken – trodde vi. Det ble lagt inn et urinkateter og jeg ble tømt før det ble besluttet å flytte meg til en fødestue. Her fikk jeg mer drypp for å fremskynde prosessen. For å få babyen lenger ned i bekkenet var jeg nødt til å bytte stilling ofte, og jeg vekslet mellom å stå, gå i prekestol, hoppe på ball, og ligge.

Her gjør det vondt. Så jævlig vondt.

11.26: Plutselig hadde jeg 8 cm åpning. Barnets puls falt stadig, og det mistrivdes på innsiden når jeg bevegde meg. I tillegg hadde epiduralen fungert “for bra” som de sa, så jeg var lammet fra livet og ned. Jeg klarte ikke å bytte bevegelser til slutt, og måtte ha hjelp for å løfte beina mine. Det hadde vært tropenatt i Drammen, og det var uutholdelig varmt – likevel frøs jeg. Jeg svettet fra hodet og ned til bekkenet, men fra bekkenet og ned hadde jeg blå bein, gåsehud og var iskald. Livmoren var sliten av alt dryppet, og jeg fikk diagnosen primær riesvekkelse.

12.00: Jeg fortsetter med kaldsvettingen, og de tar temperaturen min og måler CRP i blodet. Jeg hadde fått 37,8 i feber og hadde på det meste 157 i CRP. Legene vurderer å gi meg antibiotika intravenøst, men velger heller å skyte inn noen andre medikamenter.

13.30: Jeg har klart å komme meg til 9,5 cm, men her stopper det. Livmoren er utslitt, og til tross for å ha kjørt på med drypp, er ikke riene effektive. De skrur av dryppet og lar meg sove for å hente inn krefter for å klare det uten hjelp fra riene.

Endelig fikk jeg sove. Lite visste jeg hvor lang fødselen skulle bli!

16.00: Jeg er usikker på når jeg våkner igjen, men jeg har fortsatt 9,5 cm og får beskjed om å fortsette å jobbe babyen nedover i bekkenet ved hjelp av bevegelse. Jeg får diagnosene “forlenget åpningsfase”, “forlenget utdrivningsfase” og “sakte roterende foster” under aktiv fødsel. Barnet kommer ikke ned, og de begynner å lure på om hun sitter fast.

19.30: Endelig full åpning etter å ha stått stille på 9,5 cm i seks timer. Nå fikk jeg beskjed om at jeg kom til å møte datteren min innen en time. Dessverre hadde riene gitt seg, og styrken hadde gått fra 100 og ned til 30-40, så jeg måtte presse for egen maskin. Når man ikke får hjelp av riene så føles det ut som å føde en 4 kilos bæsj med kun hjelp fra magemusklene – med andre ord en umulig oppgave! Midt i pressriene var det jordmorbytte, og jeg fikk senere vite at jordmoren som gikk hadde bestilt vakuum og trodde det kom til å ende i hastekeisersnitt. Smertene var så sinnssyke, og jeg sa stadig til kjæresten min som stod støttende ved siden av meg at jeg ikke orker mer, og at nå dør jeg.

Jordmødrene ønsket at jeg skulle føde på alle fire. Det gikk ikke, og jeg fødte på ryggen.

20.30: Nå skjønte jordmor at hun kom med hånden på hodet, og at det ikke var plass med mindre de klippet. Dette kalles episiotomi, og gjøres for å unngå rift i grad 3 eller 4. Først satt de to sprøyter med pudendalblokade (bedøvelse) inn i skjeden min, deretter klippet de plass til barnet.

20.36: Helt uten forvarsel eller beskjed om at mållinjen nærmet seg – plutselig lå hun på brystet mitt! Jeg gråt, han gråt, og hun var verdens nydeligste! Endelig var premien min her, og smertene var glemt. Jeg kunne ønske jeg kunne romantisere dette øyeblikket mer, men sannheten er at jeg ikke husker noe på grunn av komplikasjonene som plutselig oppstod. Morkaken kom ut fort og naturlig, men livmoren hadde blitt preget av alt dryppet.

20.45: Hun fikk ikke ligge lenge på brystet mitt før hun ble sendt over til faren, og jeg har hverken minner eller bilder fra dette øyeblikket. Jeg hadde blødd ut 1,5 liter blod i sengen (diagnose blødning grad tre) og livmoren var for sliten til å trekke seg sammen. De var også usikre på om det lå igjen hinne-rester av morkaken på innsiden, og med det startet et 1 time og 20 minutters langt mareritt. Plutselig stod 7-8 leger, jordmødre og barnepleiere over meg i operasjonsdrakter og jobbet på meg. For å få livmoren til å trekke seg sammen måtte de trykke den sammen fysisk med knyttneven både fra innsiden (!) og utsiden, og jeg har aldri kjent på liknende smerter. Dette var MYE verre enn selve fødselen! De trykket så hardt at de måtte jobbe på skift og bytte når de var slitne. I tillegg ble jeg sydd, og jeg husker de brukte så lang tid på å sy, så jeg var redd jeg var helt ødelagt nedentil. Det ble jeg heldigvis (og utrolig nok) ikke!

22.04: Etter 32 timer med smerter fikk jeg jenta mi på brystet, og jeg har aldri vært lykkeligere. 52 cm og 3838 gram ♥

Den første ammingen. Magisk følelse!

Få minutter etter alt kaoset var jeg oppe på beina igjen. Jeg tisset, bæsjet (til tross for å ha født OG sydd) dusjet kjapt, ammet og pakket sammen tingene våre fra fødestua. Dagen etter kom jordmødrene inn på barselrommet en etter en for å rose meg for prestasjonen min. Jeg hadde visst klart det umulige – å føde helt uten hjelp med så dårlige forutsetninger. De skrøt av meg og sa jeg var ukens snakkis på avdelingen, og ba meg føde flere barn – for dette kunne jeg! Vi fikk også ros for å være et fantastisk harmonisk og godt team, og fikk kommentarer på at vi behandlet hverandre så utrolig bra under fødselen. Vi lo, hadde humor og tok vare på hverandre oppi alt, og jeg kunne (til tross for alt) ikke fått en bedre opplevelse. Jordmødrene på Drammen sykehus er HELT fantastiske, og jeg skal aldri tvile på disse menneskene igjen. De fortjener all heder og ære. Takk for at dere fikk meg til å føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at dere hadde trua på meg. Takk for at dere fikk den lille, fine jenta vår frisk ut til verden ♥

NÅR DU TRODDE DU VISSTE HVA KJÆRLIGHET VAR

Lørdag 13.07.19 klokken 20.36 forandret livet seg ♥ En lang og slank jente på 3838 gram og 52 cm kom inn i livet vårt, og vi har aldri kjent på en slik kjærlighet. Det ble en kaotisk, dramatisk og lang fødsel for meg, men hun var aldri i fare, og er frisk og selvfølgelig helt perfekt. Fødselshistorien kommer så fort vi har kommet hjem fra sykehuset og fått rutinene på plass. Tusen takk for alle meldinger og kommentarer som har kommet inn i løpet av fraværet ♥ Nå skal jeg ta et par dager med familien før fødselshistorien kommer!

PÅ BADESTRANDA ÅTTE DAGER ETTER TERMIN

🎵 Tjukkebolla lengter etter havet, havet det er tjukkebollas hjem.. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg sexy om dagen, men til å være gravid på dag nummer 291 (!) så ser jeg kanskje ikke så verst ut likevel!? Jeg har i alle fall fått farge i år, det kan ingen ta fra meg. I dag tok vi turen ned til badeplassen her vi bor, og jaggu ble det ikke en dukkert på oss til tross for at det kun var 19 grader i fjorden. Dette blir trolig min første og siste tur i vannet på en stund ettersom denne “renselsesprosessen” etter fødsel varer i rundt seks uker, og jeg kjenner at akkurat det er litt bittert. En sommer uten bading – når man bor ved sjøen?? Det er bare tortur.

Bortsett fra det så flyter dagene fortsatt litt over i hverandre. Jeg sover dårlig, er mye kvalm, ligger mye i sola og okkuperer badekaret nærmest daglig. Det ble jo ingen fødsel i går slik jeg hadde håpet og trodd, og akkurat nå har jeg mistet trua på at denne fødselen går som jeg ønsker. Jeg har ingen store krav heller. Alt jeg ønsker er å føde naturlig uten å bli satt igang, ha tilgang på badekar og være på Drammen sykehus. Nå ser det ut til at jeg blir satt igang, muligens på et annet sykehus på grunn av plassmangel, i full isolasjon uten tilgang på badekar, og med mye innblanding av leger på grunn av denne ESBL-smitten jeg tydeligvis er bærer av. Faen ass.

Når det er sagt så har jeg ny kontroll av baby, morkake og navlestreng allerede i morgen, på min niende dag på overtid. Og ettersom det ikke er lov å la gravide gå i mer enn 11 dager over tiden her til lands (førstkommende søndag for min del) så synes jeg det er merkelig at jeg ikke har fått mer informasjon om en eventuell igangsettelse. Jeg vet at Drammen sykehus har stappfull føde- og barselavdeling, og at fødekvinner de siste dagene har blitt sendt til Bærum, så hvorfor kan de ikke bare shippe journalen min over til et annet sykehus og få dette inn i kalenderen? Helsevesenet i det landet her skuffer meg stadig. Mulig jeg bare har uflaks i alt jeg gjør.

Nå ruller Tour de France over tv-skjermen (bokstavelig talt) mens samboeren min står på kjøkkenet og lager indisk. Jeg er heldig! ♥

UKE 42: DÅRLIGE NYHETER PÅ OVERTIDSKONTROLL

Etter å ha gått syv dager over termin, var det i morges på tide med en ny sjekk på sykehuset med jordmor og lege. Alt stod bra til med frøkna i magen bortsett fra at hun var litt slapp og trøtt, så vi måtte komme tilbake på ettermiddagen for en ny runde med CTG – sparketest. Og ettersom den var mer enn bra nok, navlestreng og morkake hadde det fint, og alle verdiene mine var gode fikk jeg dessverre lov å gå gravid en stund til. Det er fælt å si det, men nå som man nærmer seg uke 43 (!) får man jo nesten lyst på dårlige resultater slik at man får igangsettelse. Er det i det hele tatt lov å si, eller blir jeg stemplet som en dårlig mor da? Haha.

Når det er sagt var det ikke bare gode nyheter å få på fødeavdelingen i dag. Det viser seg at sykdommen jeg plukket med meg hjem fra i Egypt i januar har bestemt seg for å bli. Jeg har altså klart å pådra meg den antibiotikaresistente tarmbakterien “shigella” (takk til kokken som hadde tarmbakterier på hendene sine og ikke vasket seg før han tok i maten min) og jeg må leve med den resten av livet. Dette kommer ikke til å påvirke fosteret – heller ikke meg i hverdagen – men jeg kan i tide og utide få mageproblemer, krampeanfall og feber slik jeg opplevde etter Egypt-turen, og senest i forrige uke. Denne bakterien påvirker tarmfloraen min og kan sørge for dårlige opptak av nødvendige næringsstoffer, så jeg må trolig sjekke vitaminer og mineraler i kroppen oftere, og muligens legge om til et mer proteinrikt og plantebasert kosthold – ifølge Dr. Google. Enda godt jeg er på god vei fra før av!

Det mest skremmende med denne “diagnosen” er at den burde vært fanget opp av helsevesenet for lenge siden! Jeg har vært hos fastlege, legevakt og på sykehuset flere ganger det siste halvåret, men ingenting har blitt nevnt annet enn med liten tekst i journalen min. Jeg burde vært informert, men også sykehuset! Jeg har tross alt gått inn og ut der mens jeg kanskje har vært smittsom – hvilket tar meg til det andre som er skremmende: at jeg kan være smittsom for andre på sykehuset med nedsatt immunforsvar, som feks eldre, syke og spedbarn. Derfor blir jeg trolig lagt i isolasjon under fødselen, får enerom på barsel, og må ta en spesiell type prøve før en eventuell innleggelse i fremtiden (dette er det altså prøveresultatet der og da som avgjør). Jeg kjenner jeg har et litt bipolart forhold til denne bakterien akkurat nå. Det er fint at den ikke påvirker barnet mitt, og det er deilig med enerom på barsel, men igjen så er det kjipt å aldri vite når symptomene melder sin ankomst igjen – for GUUUD så vonde de krampene er! Jeg har hatt de i to omganger det siste halvåret, og jeg har strigrått begge gangene. Når jeg fikk de i forrige uke trodde jeg jo at jeg var i fødsel, så det sier vel sitt..

Slik ser jeg altså ut i uke 42 - med heavy makeup og masse vann i beina! De er jo nesten blå?!

BESTILTE TERAPAUT HJEM FOR Å SETTE IGANG FØDSELEN

Kall meg gjerne desperat, men akkurat nå tror jeg på alt og alle som sier de har spesielle evner eller magiske hender og mener de kan få meg i fødsel. Jeg er så himla lei av maserier, smerter, søvnløse netter og undersøkelser langt forbi intimsonen min at jeg gjør hva som helst for å få de “ekte” smertene på plass. I dag hadde vi hjemmebesøk av en dame fra Drammen som driver med refleksologi, fotsone- og triggerpunktmassasje, og for den nette sum av 500 kroner skulle hun bidra til å få fart på sakene. Jeg fikk ligge på massasjebenken i en times tid mens hun knadde seg gjennom utallige ømme triggerpunkter på føttene mine, og la meg bare si en ting: dette er de vondeste 500 kronene jeg har brukt i hele mitt liv! De som tror det er vondt å bli strippet har ikke prøvd triggerpunktmassasje på føttene. Og jeg tror jeg liksom skal takle fødselssmertene uten noe problem? HAH!

Etter en times massasje startet sammentrekningene i ryggen, og det kom brennende smerter fra lysken. Hun mente jeg var 100% klar og forventet å se et bilde av datteren min allerede i morgen, og selv om jeg ikke trodde henne føler jeg faktisk at noe er på gang. I skrivende stund ligger jeg nemlig i badekaret i glovarmt vann i forsøk på å dempe korsryggsmertene, så resten av kvelden blir nok brukt på sofaen med nachos, Blacklist og rieteller – om ikke på sykehuset. Kryss fingrene for meg, og send meg gode fødselsvibber! Vi er tross alt på overtid i forhold til menstermin, og ultralydtermin er jo i morgen – det samme er første overtidskontroll på sykehuset. La oss håpe denne massasjen faktisk fungerte, og at det ikke er hjernen min som spiller meg et puss…

EN LITT ANNERLEDES STRIPPETIME

Jeg begynner å innse at denne bloggen blir mindre og mindre interessant for andre enn gravide og småbarnsmødre å lese, men jeg lover at det snur så fort den lille frøkna er ute og jeg er i form til å gjøre andre ting enn å amme og skifte bleier, haha. Jeg kommer ikke til å være den typiske mammabloggeren som dokumenterer alt som skjer i barnets liv, og kommer til å ha fokus på mye annet i tillegg, men akkurat nå blir det mye snakk om fødsel ettersom det er det som skjer i livet om dagen. Venting, forberedelser, modning.

God tirsdag forresten! Jeg er sinnssykt trøtt i dag etter enda en natt med maserier og smertehelvete. I går var jeg hos jordmor og hadde min første strippetime! Dessverre ikke så morsomt som det høres ut som. Joda, klærne måtte av, men festen og dansingen uteble. Istedenfor ble jeg “fistet” (det var iallefall slik det føltes – ikke at jeg har prøvd) i forsøk på å fremskynde prosessen. Jeg fikk også tøyet livmorhalstappen og åpningen, og satt nåler i form av modningsakupunktur. Jeg har ofte hørt mye negativt om dette, både stripping, tøying og akupunktur. Ikke negativt i form av at det ikke fungerer, for det er jo bevist at det har en viss effekt, men at det gjør vondt! Og som jeg skrev i går så er smerte individuelt, men jeg syns ingen av delene var smertefullt. Jeg trodde jeg hadde lav smerteterskel, men etter alt jeg har opplevd de tre siste månedene begynner jeg å lure. Kanskje fødselen blir enklere enn forventet? Nei, nå må jeg ikke skyte meg i foten og drite meg på leggen.

RIER MED FEM MINUTTERS MELLOMROM

Fødekvinner sier bestandig at man ikke er i tvil når fødselen er i gang, nettopp fordi det gjør så himla vondt. Men igjen, smerte er individuelt. Klokken 22 i går kveld startet et smertehelvete jeg aldri har vært borte i før, og det med 15 minutters mellomrom. Slik holdt krampene i ryggen og nedre del av magen på frem til 03.30 i natt, da med både ti og syv minutters mellomrom. Det verste med riene var kanskje bevegelsene til babyen, for herregud så mye sparking og stanging hun drev med! Det var ingen tvil om at hun jobbet seg nedover, og det i ekspressfart! Samboer løp rundt og pakket siste rest i fødebagen, han åpnet til og med snacksen vi har pakket ettersom vi var så klare på at fødselen var i gang, og jeg lå på sofaen og pustet meg gjennom hver eneste topp. Likevel var jeg i tvil på om dette var “the real deal” – det var jo smerter ut av en annen verden, men det var jo ikke uutholdelig?

Planen var å ringe fødeavdelingen så fort riene hadde fem minutters mellomrom, men akkurat da stoppet hele prosessen. Krampene ga seg, babyen sluttet å bevege seg, og jeg sovnet – utrolig nok – selv om jeg var sinnssykt skuffet da jeg våknet. Vi var jo så klare for å få datteren vår i hendene! Hva var dette for noe? Etter et dykk på det store nettet innså vi at dette dessverre var normalt, og noe som skjedde mange fødekvinner i dagene før fødsel. Modningsrier og vonde kynnere har jeg jo hatt lenge, men disse maseriene var annerledes. Nå må jeg bare stålsette meg på at det kan fortsette slik i et par dager til før hun melder sin ankomst for alvor. Jeg har heldigvis time til modningsakupunktur i ettermiddag og trivselskontroll på sykehuset på onsdag, så jeg er i gode hender. Forhåpentligvis sjekker de etter flere modningstegn også, slik at jeg får svar på om disse smertene har hatt noe for seg.

Nå er planen å slappe av på verandaen, spise god mat, ligge i badekaret og lade batteriene. Er det én ting jeg innså i natt, så var det hvor krevende dette kommer til å bli når det først setter igang på ekte!

HØYGRAVID I BIKINI – VULGÆRT?

Hei fra ei som dessverre fortsatt er veldig høygravid! Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg rett og slett gir faen i når hu kommer. Nå planlegger jeg helgene fremover, drar på shopping, ommøblerer verandaen og nyter sommeren som høygravid – også får riene bare komme når det passer de. Jeg har gitt opp å prøve å få til igangsettelse (hvilket jeg sikkert hadde hatt krav på med tanke på alle plagene jeg har hatt det siste trimesteret) og tar livet med knusende ro. (Sier jeg nå – ombestemmer meg helt sikkert i morgen).

Når det er sagt så synes jeg det er fælt at jeg skal føle seg så vulgær i badetøy denne sommeren, bare fordi jeg er gravid, og selv om jeg har lagt stringbikinien på hylla for i år så føler jeg ikke akkurat for å vise meg offentlig på en badestrand – selv om jeg spradet rundt i string i svømmehallen i hele april og mai, haha. I en podcastepisode med Harm & Hegseth sier Morten at han syns høygravide damer i bikini/undertøy er vulgært, og selv om jeg ble provosert av uttalelsene hans der og da, forstår jeg det nesten nå som jeg er høygravid selv og står å titter i speilet. Bikini er for mange noe fint og sexy, og det er såå langt ifra det jeg føler meg nå! 😂 Likevel nekter jeg å gjemme meg i en badedrakt og få stygge skiller på kroppen, så da får naboene heller nyte synet av strandet hval.

Forresten, en liten shoutout til Importpris.no på tampen her. Klokken 15 i dag bestilte jeg en ny, stor dobbelt-solseng til verandaen, og gjett hvem som ringte på døren her klokken 19?! Budbilen! Det er noe av det sjukeste jeg har opplevd. I skrivende stund monterer samboeren min solsenga, mens jeg har andre planer – jeg skal spise reker, ligge i badekaret og kose meg med jordbær og Viaplay!

FULL FART TIL FØDEAVDELINGEN!

Nå er jeg så latterlig sliten i alt som heter rygg, bekken, symfyse, vagina og hode at jeg tror jeg er i ferd med å knekke helt sammen – og det FØR fødsel! I dag våknet jeg superstresset fordi jeg trodde vannet hadde gått, og etter en prat med fødeavdelingen fikk jeg 30 minutter på meg fra å ligge i sengen til å komme meg på sykehuset. Nevnte jeg at vi har 30 minutters reisevei?? Ble med andre ord ingen frokost eller tannpuss på denne frøkna. Den flinke kjæresten min derimot, stod klar med fødebagen i gangen og kameraet rundt halsen, klar for å hilse på prinsessa si til tross for at jeg gjentatte ganger sa at det garantert var falsk alarm, ettersom det ikke gjorde vondt noe sted annet enn i vilja og psyken. Han mente det var lov å håpe, og ga meg streng beskjed om å “se til helvete å føde”.

35 minutter og en våt q-tips senere fikk vi svaret: falsk alarm. Dette må ha vært en fuktig versjon av slimproppen mente jordmoren. Herregud så mye ekkelt vi fødekvinner skal igjennom. Slimpropp – jeg trodde det var kallenavnet på fedrene? (HEHEHE)

Siden det ikke ble noen fødsel i dag tok vi heller turen på Bauhaus og handlet inn litt nytt til hus og hage. Planen var at han skulle male den ene husveggen mens jeg pottet om noen blomster på verandaen. Istedenfor ligger vi her i senga under hver vår dyne.