BØLGEN & BABY – FAMILIEDATE OG SHOPPING

Hei fra en nokså utslitt mamma! Jeg har klart å pådra meg en halsbetennelse på grunn av overivrig aircondition-bruk her hjemme, og begynner å få de typiske feberkropp-symptomene. Dere vet hvordan det er. Leddene verker, nakken er stiv og korsryggen oppfører seg som om bekkenløsningen skulle vært på vei tilbake. I går kveld trodde jeg det var brystbetennelse på gang, og i full panikk hoppet jeg inn i steamdusjen, skrudde varmen på full guffe og håndmelket brystene som om livet stod på spill, haha.

I dag tok vi en tur til Drammen for å kikke på nye kjøkkengulv, og som forventet klarte vi ikke å bestemme oss. Det er så utrolig vanskelig når kjøkken og stue er i en halvveis åpen løsning, men samtidig adskilt, og gulvene er helt forskjellige! Mamma foreslo sjakkmønster, men det er jeg redd blir for rotete igjen. Likevel fant vi ingenting som fristet i dag, så vi får se om vi bare beholder det vi har frem til vi gjør noe med resten av gulvet i første etasje. Hvis du vet om noen steder der man kan finne litt inspirasjon annet enn å google “kitchen floors” så blir jeg glad om du tipser meg! Kanskje jeg burde laste ned Pinterest-appen igjen? Hmm..

Etter gulvjakten dro vi på et shoppingsenter og handlet litt til mor og barn. Ingen av oss mangler noe, men lille fikk litt nytt ulltøy og jeg fikk et nytt, hvitt linskjørt (fra dameavdelingen til Ødegaard av alle steder!) som jeg kan vise dere senere. Deretter tok vi en deilig lunsj på Bølgen og Moi på strandpromenaden i sentrum. Jeg spiste blåskjell og kjæresten tok en burger og en øl. Jeg må innrømme at det fristet veldig med en forfriskende Aperol Spritz i dag, men jeg får vente til mandag. Da skal nemlig mor på fest!

I NATT KLIKKA DET FOR MEG

Jeg har ofte skrytt av hvor heldige vi er som har fått en baby som aldri gråter og som sover godt om natta, men det jeg ikke har nevnt er at MOR gråter mye og sover dårlig. Og det er ikke babyens skyld. (Ja, jeg sier babyen. Babyen har nemlig ikke fått navn ennå. Vi har kommet oss ned til to alternativer, så vi nærmer oss). Tårene kommer fra hormonene som fortsatt koker i topplokket, og jeg kan nesten ikke se på mitt eget barn uten å sippe – spesielt på natten når jeg er litt frynsete. Og setter du på litt søt musikk i bakgrunnen da så har du rene vulkanutbruddet. Kjæresten min har fått det for seg at babyen skal sovne til norske god-natt sanger, og du kan tro jeg hyler når “Vi har ei tulle” eller “Reodors vise” spilles i bakgrunn. (Ikke byssan lull – fyfaen den sangen er skummel).

I natt sov hun i ett fra 23-04, men etter første amming var det på’n igjen med kose-snorkingen hun har lagt til seg de siste dagene. Hun lager høye (søte) lyder på hvert eneste utpust, og i natt holdt jeg på å bli gal. Kjæresten sov like søtt, mens jeg prøvde å bysse henne i dypere søvn med mer pupp, smokk, bleieskift og musikk – til ingen nytte. To og en halv time senere stod jeg opp og lette gjennom huset på desperat jakt etter ørepropper (hvilken mor sover med ørepropper?!) og når jeg endelig fant de og lyden av babysnorking ble dempet, begynte skjærene på utsiden av vinduet å krangle. Høyt. Jævlig høyt.

Så der stod jeg i soveromsvinduet i bare undertøyet med øreproppene halvveis på vei ut av ørene. I en sliten og gjennomvåt sports-bh fylt med ammeinnlegg og Bjørn Borg boksershorts kjøpt på Carlings i 2006 – med bleie – og “kjeftet” på både skjærene og babyen. I dag våknet jeg med dårlig samvittighet, for vi er jo verdens heldigste som har fått en såpass myk start på småbarnslivet. For hva er vel litt kosesnorking i forhold til hylgråt? Jeg må ta meg sammen. Sove når hun sover, og ha tålmodighet på natten.

Mvh skamfull bleierumpe. Foto: Min stakkars samboer. Ser dere bleierumpa?

BIND I BIKINI – PÅ STRANDA FOR FØRSTE GANG

Jeg får ikke skrytt nok av plassen vi har valgt å bosette oss på. Det er så idyllisk her i Svelvik at jeg dåner! Går vi fem minutter til høyre finner vi sentrum, butikker, puber og restauranter, og går vi fem minutter til venstre finner vi strender, berg og båter – perfekt for en familie med hunder og baby på trilletur! På torsdag hadde vi vårt første møte med stranda som familie, og selv om det tar litt tid å vende seg til alt ekstrautstyret man må ha med seg i tillegg til rastløse hunder og ekstrem varme, fikk vi en deilig time ved vannet. Vannet målte 21,5 grader og kjæresten og hundene hoppet selvfølgelig uti mens jeg satt igjen på berget i bikinitrusa og voksenbleie. Den berømte renselsen etter fødsel altså.. Jeg kunne ønske jeg fødte i april slik at jeg kunne vært med å svømme! 😂

Lillegull bor også i bleier om dagen – det er altfor varmt å kle på henne. Vi som har handlet såå mye fint tøy i størrelse 56 får jo ikke brukt noe av det med disse temperaturene?! Takk Gud for aircondition inne og et soverom som ligger i skyggesiden, ellers hadde vi vel fått heteslag hele gjengen. Denne varmen kan heller komme tilbake neste år – da blir det båtkjøp!

NYFØDTFOTOGRAFERING

Er det én ting som er luksus når man er småbarnsmor, så er det tjenester som kommer hjem til deg. På onsdag hadde vi besøk av fotograf Andrea Syversen som tok med seg et mobilt fotostudio hjem til oss, og det gjør alt såå mye enklere enn å farte med baby og alt av klær og utstyr. Det vi fikk se av bilder så veldig bra ut, og jeg gleder meg til å få se resultatet i løpet av den kommende uken! Jeg klarte selvfølgelig ikke å legge ned kameraet mitt selv, og måtte ha noen behind-the-scenes bilder å titte på i mellomtiden – hun er jo så søt! Fotografen tok også bilder av meg og samboeren, familiebilder og bilder av meg utendørs til et spennende samarbeid som lanseres på Instagram i løpet av få dager. Dette samarbeidet får dere også noe ut av, så følg med for GIVEAWAY! ♥

REKLAME FOR EN VENN: SJEKK UT BILDENE TIL ANDREA HER

SPØRSMÅL OG SVAR: FØDSEL OG MAMMAROLLEN

God morgen fra supermammaen som trives så godt i morsrollen at hun egentlig ikke har lyst til å åpne macen i det hele tatt. Heldigvis sover den lille mye på dagtid, så jeg har noen timer å slå ihjel når jeg ikke sover selv! I helgen hadde jeg en spørsmålsrunde på instastory, og ettersom det kom inn ufattelig mange spørsmål velger jeg å samle de i et blogginnlegg istedenfor å svare der hvor svarene kun blir synlig i 24 timer. Her er svar på alt dere lurer på når det kommer til fødsel, foreldrerollen og veien videre ♥

Har du det bra? Jeg har det utrolig bra! Mye bedre enn jeg hadde det i siste delen av svangerskapet, i alle fall. Jeg føler jeg har hatt så mye uflaks den siste tiden, og innbiller meg at dette nye livet er starten på et nytt liv for meg også. Jeg er lykkelig, og får utrolig mye støtte og hjelp i en pappa som gjør halvparten av jobben – om ikke mer!

Har hun fått noe navn? Hvilke står det mellom? Nei, det har hun ikke. Litt spesielt å dele bilder i sosiale medier og fødselsattest i avisa osv når hun ikke har noe navn, men slik er det altså. Vi har fire navn vi vingler mellom per dags dato, men det er stadig forandring på listen, så vi ønsker å holde lav profil frem til vi har bestemt oss.

Hva er deres tanker rundt en eventuell dåp? I min familie bryr vi oss ikke så mye om det blir dåp eller navnefest, så jeg tenker at samboer og svigers kan bestemme hva de ønsker om noe er viktig for dem og deres familietradisjoner. Det blir uansett ikke før til våren! Blir det dåp blir det sannsynligvis i Porsgrunn ettersom begges familier kommer derfra. Blir det navnefest satser jeg på at vi får ha den ombord skipet samboer jobber på. Dåpskjolen er uansett klar! 😉

Hvor lenge vil du amme? Hvordan fikk du til ammingen? Jeg kommer til å amme så lenge det føles riktig for meg og jenta vår. Om det er et halvt år, ett år eller mer, vil tiden vise. Amming byr på mange helsefordeler for oss begge, og båndet man knytter med den lille er helt spesielt. Jeg har ikke hatt noe problem med amming i det hele tatt, og tror det er en kombinasjon av at jeg er godt opplyst (har lest mye, sett mange filmer og fått kurs av jordmor ettersom amming ikke har vært noe vi kan skryte av i familien ellers) og at babyen er sugevillig og automatisk hadde riktig grep.

Hvordan sover gullet? Utrolig bra! Hun sover faktisk mellom 5 og 6 timer på rappen på nettene, og vi kunne ikke vært heldigere. På dagtid våkner hun hver andre eller tredje time og vil ha pupp og kos, også sovner hun igjen. Vi har ennå ikke hørt henne gråte skikkelig av frustrasjon, så hun er tydeligvis en fornøyd baby. Eneste problemet nå er oss, at vi må lære oss å sove når hun sover. For når hun våkner i 06-tiden så skal hun gjerne ha oppmerksomhet et par timer, og da er vi trøtte om vi ikke har lagt oss før 00-01.

Hvordan får du henne til å sove så lenge om natten? Her har jeg ingen kjerringråd å komme med. Jeg tror vi rett og slett er heldige! Også tror jeg hun sover godt fordi hun får mye melk. Hun har gått opp en halv kilo siden fødselen for ti dager siden, og spiser godt. Vi har også funnet en fin rutine på søvn ved at hun sovner alene i egen bedside-crib, men får samsove med oss etter første eller andre amming. I tillegg bytter vi bleie så fort hun fyller den opp, så hun har lite å klage på om nettene.

Hva har vært annerledes i forhold til hva du så for deg? Er det lov å si at det foreløpig er mye enklere enn jeg hadde trodd? Vi triller, ammer offentlig, drar ut på byturer, har MASSE besøk – null stress! Jeg har ingenting å klage på. Jeg er trøtt og sliten, men det kommer av dårlige rutiner på min egen søvn, og at jeg mistet mye blod under fødselen. Det er ikke hennes skyld 🙂

Hva fikk du bruk for/ikke bruk for fra fødebagen? Dette kommer det et eget innlegg på i løpet av uken! Herregud så mye unødvendig jeg pakket.. Mye mulig det er nødvendig for andre, men her fikk jeg kanskje bruk for 1/3 av tingene, om ikke mindre.

Hva er det beste med å bli mamma? På førsteplass: å ikke være gravid lenger. Jeg hatet de siste tre månedene og gledet meg såå til å få henne ut! Jeg lengtet så fælt, og premien jeg fikk – hele pakka – er det beste med å være mamma. Det er også ubeskrivelig vakkert å kunne forelske seg i kjæresten sin på nytt slik man gjør når man ser de inntre foreldrerollen. Også er det jo kosen man får, kjærligheten man føler, stoltheten man lyser. Jeg elsker å være mamma!

Føler du på kroppspresset etter du ble mamma? Ikke ennå, i alle fall! Jeg har fortsatt ikke vist meg på stranda i bikini, men den dagen kommer nok i løpet av uka. Jeg sprader rundt med ammeinnlegg, melkespreng og bleierumpe, og kunne ikke brydd meg mindre. Jeg spiser hva jeg vil og koser meg med at det er sommer. Kroppen har kommet seg utrolig raskt til hektene igjen, og magen er snart der den var. Litt vann, et par nye strekkmerker og litt cellulitter på lårene stopper ikke meg! Når det er sagt gleder jeg meg VELDIG til å kunne trene igjen. Ikke for å oppnå sommerkroppen for neste år, men fordi jeg har savnet å kunne bevege meg fritt etter måneder med bekken- og symsyseproblemer.

Kommer du til å fortsette å dele bilder av prinsessen på sosiale medier? Det kan du lese om i et tidligere innlegg HER.

Hvordan gikk det med underlivet under fødselen? Jeg måtte sy, men det var fordi de utførte et kontrollert klipp, ikke fordi jeg revnet – heldigvis. De klippet bakover og på skrått, og jeg tror det er den beste løsningen de kunne valgt med tanke på at hun kom med hånda på hodet. Jeg har tatt en titt, og ser ingen forskjell fra før, annet enn at det er et par sting der 😀

MIN AMMESITUASJON OG OFFENTLIG AMMING

Ni dager har gått siden fødselen og det er seks dager siden vi kom hjem fra sykehuset – og jeg er stadig overrasket over hvor bra dette går. Er det instinkter som kicker inn og gjør at vi takler dette nye livet så bra, eller er vi bare naturtalenter og veldig heldige med barnet? Jeg ser i termingruppene på Facebook at mammaer sliter med barn som ikke vil sove, barn som ikke tar puppen i tillegg til mye utslett, såre rumper, mageknip og andre problemer, men for oss har alt gått på skinner. Bank i bordet! Jeg har ennå ikke hatt såre bryster, og har faktisk vært på apoteket og byttet alt av sårsalver, kompresser og ammeskjold inn i ting jeg faktisk trenger, som for eksempel kosttilskudd. Det er overproduksjon av melk i Haugaards meieri, og hun har hatt perfekt grep siden dag én. Nå har vi gått til innkjøp av en Medela Freestyle dobbelpumpe, og hun har ingenting imot at pappa mater henne med flaske – hvilket er supert dersom jeg skulle finne på å bevege meg utenfor huset alene! 😉 Hun dier hver andre eller tredje time på dagtid, og på natten våkner hun 1-2 ganger. Her om dagen sov hun faktisk 6,5 timer i strekk til vår store overraskelse! Med andre ord, vi er utrolig heldige.


Første trilletur, dagen etter vi kom hjem fra sykehuset.

Når det kommer til offentlig amming er heller ikke dette noe jeg har noe problem med. Her spretter puppen ut enten det er på havna, på butikken eller i sofaen foran kjente og ukjente, og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det jeg derimot bryr meg om, er TV2-saken som kom ut forrige uke om ammekritikken rettet mot flyselskapet KLM (link her). Ikke saken i seg selv nødvendigvis, men kommentarfeltet på Facebook. Jeg fatter ikke at så mange menn – og enda verre, damer (!) kan ha så mye imot offentlig amming? Hadde noen bedt meg om å dekke meg til med et skjerf eller teppe tror jeg kanskje jeg hadde tatt å kvalt de med teppet, haha! Pupper trykkes i trynet vårt daglig via reklamer og sosiale medier, men å se en mor gi sitt barn mat skal være ekkelt? Forkastelig!

JEG ELSKER Å VÆRE MAMMAEN DIN

Hei fra en sliten, men relativt uthvilt mamma! Å miste 1,5 liter blod uten blodoverføring krever sitt, og det er derfor jeg skriver at jeg er sliten, men likevel uthvilt. Mamma, wow, det er fortsatt så rart å si. Tenk at denne lille kjøttklumpen er min? Det har gått åtte dager siden du kom til verden, og jeg elsker tilværelsen. Du har gitt oss verdens mykeste overgang til familielivet, og vi kunne ikke vært mer takknemlige for at akkurat du valgte oss som foreldre. Du sover nesten hele natten gjennom, du spiser så godt at du allerede etter seks dager hadde tatt igjen fødselsvekten din med 200 gram, og du bryr deg ikke om høye lyder, hunder eller at alle som kommer på besøk vil løfte på deg og holde deg. Du elsker pupp, men aksepterer flaske. Du bryr deg ikke om hvilken smokk du får. Du trives like godt i sengen vår, som i egen seng, vugge eller babynest. Du skravler masse når du er våken, og har etter fire dager begynt nakke- og magetrening med pappa med skummelt gode resultater. Du er så sterk, blid og bedagelig at jeg har ikke ord for hvor takknemlig og stolt jeg er! Når det er sagt syns jeg livet som høygravid i tredje trimester var et mareritt, så på en måte føler jeg at det er fortjent at jeg får slappe av litt nå – gjerne ansikt mot ansikt med deg i sengen. Dessuten har du verdens beste pappa som tar så godt vare på oss og lar meg sove ut mellom ammingen slik at jeg får igjen energien etter fødselen. Det varmer hjertet mitt å våkne til at han synger for deg mens han lager frokost eller skifter bleie, bader med deg, eller leker med deg. Jeg er så heldig, og så utrolig lykkelig! ♥

JEG GRÅT NÅR JEG SÅ KROPPEN MIN ETTER FØDSELEN

Det er ingen tvil om at et svangerskap endrer kroppen og hvordan man ser på den, og mitt første møte med mammakroppen oppstod i dusjen på Drammen sykehus like etter forløsningen. Jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til å se meg selv i speilet – til tross for at jeg har laget et perfekt, lite menneske og gått gravid godt over tiden. Jeg ante ikke hva som ventet meg. Var det mye løs hud? Hvordan så navelen ut? Hadde jeg fått noen strekkmerker under fødselen, slik jeg har hørt mange får?

Speilbildet som kikket tilbake på meg overrasket meg, og jeg gråt. Jeg var så fornøyd! Jeg var så himla stolt over hva den hadde fått til! For å være helt ærlig var jeg ganske fornøyd med hvordan den så ut også, men det betyr plutselig så lite når jeg ser på datteren min. Tenk at jeg har blitt gravid, båret frem et friskt barn og gått igjennom en så tøff fødsel? Tenk hvor sterk jeg er! Hvem klarer å bry seg om cellulitter på lårene, et sprukket piercinghull i navelen eller litt ekstra fett på magen da? Kvinnekroppen er fantastisk, og jeg skal aldri snakke ned til kroppen min eller undervurdere den igjen. Jeg er faktisk helt forbanna rå – og det er du og!

Blåmerker langt oppover armene etter en hard fødsel. Melkeflekker på toppen til tross for ammeinnlegg. Bleie og nettingtruse tjuvlånt fra barselavdelingen på oppfordring fra andre mammaer. Magemuskler som ikke helt har trukket seg sammen. Jeg digger den!

FØDSELSHISTORIEN: 30 TIMER, BLØDNING & RIESVEKKELSE

12.30: Fredag 12.06.2019 klokken 12.30 ble jeg kalt inn til trivselskontroll på sykehuset for andre gang på overtid. Her fant de litt forhøyet blodtrykk og spor av proteiner i urinen, og med tanke på at jeg allerede var 41+5 og hadde slitt med hodepine i panneregionen valgte de å sette meg igang med ballong. Jeg fikk være en del av et forskningsprosjekt, og fikk trekke en konvolutt. Det ble dobbel ballong på meg, og den ble satt inn helt smertefritt. Planen til jordmødrene var å sende meg hjem, men jeg fikk gå ned på venteværelset på fødeavdelingen for å diskutere en mulig innleggelse om det var ledig kapasitet.

14.20: Riene begynner på venteværelset, og kommer med fem minutters mellomrom. I all offentlighet stod jeg med tidenes smerter (hittil!) og følte meg litt dårlig ivaretatt ettersom ingen kom å sjekket til meg. Her ble jeg stående i to timer med rier. Heldigvis klarte jeg fortsatt å spise, så jeg trykket i meg en baconpølse, noen nøtter og en New Energy.

16.15: En ansatt kommer inn på venteværelset for å gi meg beskjed om at jeg skal få dra hjem, men hun oppdager raskt at jeg er i fødsel ettersom kjæresten min hadde telt riene med rieteller. Vi blir flyttet til et nytt, lukket venterom, og får beskjed om at vi muligens må flyttes til Kongsberg ettersom Drammen ikke har ledig plass til meg. På grunn av ESBL-bakterien får jeg eget venterom, eget toalett, og kun lov til å gå frem og tilbake til balkongen. Vi satt mye ute på balkongen mens vi ventet på videre beskjed (det vil si at han satt, jeg stod og klorte meg fast i rekkverket i smerter). Innimellom kom jordmødrene innom og tok blodtrykk og puls, og til tross for fullt sykehus følte jeg meg godt ivaretatt.

Bein full av vann, truse full av blodslim og underliv full av ballong.

19.00: Jeg blir flyttet til nok et venterom mens en annen stakkars kvinne blir flyttet til Kongsberg fordi jeg har kommet. Jeg har 4 cm åpning, og vi får beskjed at det er mulig jeg må føde her. Alt av utstyr som er nødvendig under fødsel blir trillet inn på det lille rommet.

19.10: Stormriene starter, og jeg får ikke pauser mellom riene. Jeg er ennå ikke innlagt, og har fortsatt på meg egne klær: t-skjorte, stringtruse og skjørt. Ballongen gjør sinnssykt vondt, og blodslimet renner nedover lårene mine mens jeg henger opp etter veggen og higer etter pusten mens jeg hylgråter. Slik holder det på i over to timer uten at noen ser til meg før samboeren min til slutt må gå ut til vaktrommet og hente hjelp. Derfra tok det ytterligere 30-45 minutter før noen kom, og jeg trodde jeg skulle dø.

Her ville de at jeg skulle føde. På et barselrom.

21.45: Jeg blir offisielt innlagt og får på meg sykehusskjorta og den berømte bleia. Kjæresten kan endelig hente fødebagen og “flytte inn”. Vi får beskjed om at dette kom til å gå kjapt, og at det jeg spiser nå blir den maten jeg føder på, så mens han henter fødebagen i bilen går han innom å kjøper en kebabmiddag til meg, og “heldigvis” roet riene seg nok til at jeg klarte å spise. kebab har aldri smakt bedre! Forhåpentligvis var barnet ute innen klokken 08 sa jordmor.

02.00: Stormriene kommer tilbake, og de velger å trekke ut ballongen manuelt istedenfor å la den falle ut. Nå har den sittet inne i tolv timer, og jeg har hatt rier eller stormrier hele veien. Jeg har nå 4,5 cm åpning, og får klyster for å tømme tarmen før fødsel.

05.05: Etter å ha opplevd smertene ved å ha stormrier, takler jeg de normale riene så fint at jeg vurderer å droppe epidural – som egentlig var planen. Jeg har fortsatt 4,5 cm åpning, og jordmor tar vannet for å fremskynde prosessen. Jeg bruker prekestol og bosu-ball for å jobbe barnet ned i bekkenet under riene, og den eneste formen for smertelindring jeg har er et apparat som gir små støt i korsryggen for å avlede kroppen fra smertene. Riene er ikke effektive, så jeg får drypp.

Venter på kebab, og snapper selvfølgelig venner og familie underveis.

06.06: Jordmor kommer inn og sier at jeg har muligheten for å få epidural nå om jeg vil, ettersom anestesilegen var i etasjen. Nå hadde jeg vært såpass lenge i aktiv fødsel uten fremgang at det var på tide å hvile og hente energi. Lite visste jeg at jeg hadde over 14 timer fødsel foran meg. Jeg får epidural, hvilket jeg ser på som lite smertefullt og veldig behagelig, og jeg fikk muligheten til å sove litt. Kjæresten min hoppet opp i senga og vi fikk en times tid med hvile og spooning.

09.30: Ny jordmor var på plass – denne dama skulle jobbe tolv timer og følge meg til målstreken – trodde vi. Det ble lagt inn et urinkateter og jeg ble tømt før det ble besluttet å flytte meg til en fødestue. Her fikk jeg mer drypp for å fremskynde prosessen. For å få babyen lenger ned i bekkenet var jeg nødt til å bytte stilling ofte, og jeg vekslet mellom å stå, gå i prekestol, hoppe på ball, og ligge.

Her gjør det vondt. Så jævlig vondt.

11.26: Plutselig hadde jeg 8 cm åpning. Barnets puls falt stadig, og det mistrivdes på innsiden når jeg bevegde meg. I tillegg hadde epiduralen fungert “for bra” som de sa, så jeg var lammet fra livet og ned. Jeg klarte ikke å bytte bevegelser til slutt, og måtte ha hjelp for å løfte beina mine. Det hadde vært tropenatt i Drammen, og det var uutholdelig varmt – likevel frøs jeg. Jeg svettet fra hodet og ned til bekkenet, men fra bekkenet og ned hadde jeg blå bein, gåsehud og var iskald. Livmoren var sliten av alt dryppet, og jeg fikk diagnosen primær riesvekkelse.

12.00: Jeg fortsetter med kaldsvettingen, og de tar temperaturen min og måler CRP i blodet. Jeg hadde fått 37,8 i feber og hadde på det meste 157 i CRP. Legene vurderer å gi meg antibiotika intravenøst, men velger heller å skyte inn noen andre medikamenter.

13.30: Jeg har klart å komme meg til 9,5 cm, men her stopper det. Livmoren er utslitt, og til tross for å ha kjørt på med drypp, er ikke riene effektive. De skrur av dryppet og lar meg sove for å hente inn krefter for å klare det uten hjelp fra riene.

Endelig fikk jeg sove. Lite visste jeg hvor lang fødselen skulle bli!

16.00: Jeg er usikker på når jeg våkner igjen, men jeg har fortsatt 9,5 cm og får beskjed om å fortsette å jobbe babyen nedover i bekkenet ved hjelp av bevegelse. Jeg får diagnosene “forlenget åpningsfase”, “forlenget utdrivningsfase” og “sakte roterende foster” under aktiv fødsel. Barnet kommer ikke ned, og de begynner å lure på om hun sitter fast.

19.30: Endelig full åpning etter å ha stått stille på 9,5 cm i seks timer. Nå fikk jeg beskjed om at jeg kom til å møte datteren min innen en time. Dessverre hadde riene gitt seg, og styrken hadde gått fra 100 og ned til 30-40, så jeg måtte presse for egen maskin. Når man ikke får hjelp av riene så føles det ut som å føde en 4 kilos bæsj med kun hjelp fra magemusklene – med andre ord en umulig oppgave! Midt i pressriene var det jordmorbytte, og jeg fikk senere vite at jordmoren som gikk hadde bestilt vakuum og trodde det kom til å ende i hastekeisersnitt. Smertene var så sinnssyke, og jeg sa stadig til kjæresten min som stod støttende ved siden av meg at jeg ikke orker mer, og at nå dør jeg.

Jordmødrene ønsket at jeg skulle føde på alle fire. Det gikk ikke, og jeg fødte på ryggen.

20.30: Nå skjønte jordmor at hun kom med hånden på hodet, og at det ikke var plass med mindre de klippet. Dette kalles episiotomi, og gjøres for å unngå rift i grad 3 eller 4. Først satt de to sprøyter med pudendalblokade (bedøvelse) inn i skjeden min, deretter klippet de plass til barnet.

20.36: Helt uten forvarsel eller beskjed om at mållinjen nærmet seg – plutselig lå hun på brystet mitt! Jeg gråt, han gråt, og hun var verdens nydeligste! Endelig var premien min her, og smertene var glemt. Jeg kunne ønske jeg kunne romantisere dette øyeblikket mer, men sannheten er at jeg ikke husker noe på grunn av komplikasjonene som plutselig oppstod. Morkaken kom ut fort og naturlig, men livmoren hadde blitt preget av alt dryppet.

20.45: Hun fikk ikke ligge lenge på brystet mitt før hun ble sendt over til faren, og jeg har hverken minner eller bilder fra dette øyeblikket. Jeg hadde blødd ut 1,5 liter blod i sengen (diagnose blødning grad tre) og livmoren var for sliten til å trekke seg sammen. De var også usikre på om det lå igjen hinne-rester av morkaken på innsiden, og med det startet et 1 time og 20 minutters langt mareritt. Plutselig stod 7-8 leger, jordmødre og barnepleiere over meg i operasjonsdrakter og jobbet på meg. For å få livmoren til å trekke seg sammen måtte de trykke den sammen fysisk med knyttneven både fra innsiden (!) og utsiden, og jeg har aldri kjent på liknende smerter. Dette var MYE verre enn selve fødselen! De trykket så hardt at de måtte jobbe på skift og bytte når de var slitne. I tillegg ble jeg sydd, og jeg husker de brukte så lang tid på å sy, så jeg var redd jeg var helt ødelagt nedentil. Det ble jeg heldigvis (og utrolig nok) ikke!

22.04: Etter 32 timer med smerter fikk jeg jenta mi på brystet, og jeg har aldri vært lykkeligere. 52 cm og 3838 gram ♥

Den første ammingen. Magisk følelse!

Få minutter etter alt kaoset var jeg oppe på beina igjen. Jeg tisset, bæsjet (til tross for å ha født OG sydd) dusjet kjapt, ammet og pakket sammen tingene våre fra fødestua. Dagen etter kom jordmødrene inn på barselrommet en etter en for å rose meg for prestasjonen min. Jeg hadde visst klart det umulige – å føde helt uten hjelp med så dårlige forutsetninger. De skrøt av meg og sa jeg var ukens snakkis på avdelingen, og ba meg føde flere barn – for dette kunne jeg! Vi fikk også ros for å være et fantastisk harmonisk og godt team, og fikk kommentarer på at vi behandlet hverandre så utrolig bra under fødselen. Vi lo, hadde humor og tok vare på hverandre oppi alt, og jeg kunne (til tross for alt) ikke fått en bedre opplevelse. Jordmødrene på Drammen sykehus er HELT fantastiske, og jeg skal aldri tvile på disse menneskene igjen. De fortjener all heder og ære. Takk for at dere fikk meg til å føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at dere hadde trua på meg. Takk for at dere fikk den lille, fine jenta vår frisk ut til verden ♥

NÅR DU TRODDE DU VISSTE HVA KJÆRLIGHET VAR

Lørdag 13.07.19 klokken 20.36 forandret livet seg ♥ En lang og slank jente på 3838 gram og 52 cm kom inn i livet vårt, og vi har aldri kjent på en slik kjærlighet. Det ble en kaotisk, dramatisk og lang fødsel for meg, men hun var aldri i fare, og er frisk og selvfølgelig helt perfekt. Fødselshistorien kommer så fort vi har kommet hjem fra sykehuset og fått rutinene på plass. Tusen takk for alle meldinger og kommentarer som har kommet inn i løpet av fraværet ♥ Nå skal jeg ta et par dager med familien før fødselshistorien kommer!