JEG ELSKER Å VÆRE MAMMAEN DIN

Hei fra en sliten, men relativt uthvilt mamma! Å miste 1,5 liter blod uten blodoverføring krever sitt, og det er derfor jeg skriver at jeg er sliten, men likevel uthvilt. Mamma, wow, det er fortsatt så rart å si. Tenk at denne lille kjøttklumpen er min? Det har gått åtte dager siden du kom til verden, og jeg elsker tilværelsen. Du har gitt oss verdens mykeste overgang til familielivet, og vi kunne ikke vært mer takknemlige for at akkurat du valgte oss som foreldre. Du sover nesten hele natten gjennom, du spiser så godt at du allerede etter seks dager hadde tatt igjen fødselsvekten din med 200 gram, og du bryr deg ikke om høye lyder, hunder eller at alle som kommer på besøk vil løfte på deg og holde deg. Du elsker pupp, men aksepterer flaske. Du bryr deg ikke om hvilken smokk du får. Du trives like godt i sengen vår, som i egen seng, vugge eller babynest. Du skravler masse når du er våken, og har etter fire dager begynt nakke- og magetrening med pappa med skummelt gode resultater. Du er så sterk, blid og bedagelig at jeg har ikke ord for hvor takknemlig og stolt jeg er! Når det er sagt syns jeg livet som høygravid i tredje trimester var et mareritt, så på en måte føler jeg at det er fortjent at jeg får slappe av litt nå – gjerne ansikt mot ansikt med deg i sengen. Dessuten har du verdens beste pappa som tar så godt vare på oss og lar meg sove ut mellom ammingen slik at jeg får igjen energien etter fødselen. Det varmer hjertet mitt å våkne til at han synger for deg mens han lager frokost eller skifter bleie, bader med deg, eller leker med deg. Jeg er så heldig, og så utrolig lykkelig! ♥

JEG GRÅT NÅR JEG SÅ KROPPEN MIN ETTER FØDSELEN

Det er ingen tvil om at et svangerskap endrer kroppen og hvordan man ser på den, og mitt første møte med mammakroppen oppstod i dusjen på Drammen sykehus like etter forløsningen. Jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til å se meg selv i speilet – til tross for at jeg har laget et perfekt, lite menneske og gått gravid godt over tiden. Jeg ante ikke hva som ventet meg. Var det mye løs hud? Hvordan så navelen ut? Hadde jeg fått noen strekkmerker under fødselen, slik jeg har hørt mange får?

Speilbildet som kikket tilbake på meg overrasket meg, og jeg gråt. Jeg var så fornøyd! Jeg var så himla stolt over hva den hadde fått til! For å være helt ærlig var jeg ganske fornøyd med hvordan den så ut også, men det betyr plutselig så lite når jeg ser på datteren min. Tenk at jeg har blitt gravid, båret frem et friskt barn og gått igjennom en så tøff fødsel? Tenk hvor sterk jeg er! Hvem klarer å bry seg om cellulitter på lårene, et sprukket piercinghull i navelen eller litt ekstra fett på magen da? Kvinnekroppen er fantastisk, og jeg skal aldri snakke ned til kroppen min eller undervurdere den igjen. Jeg er faktisk helt forbanna rå – og det er du og!

Blåmerker langt oppover armene etter en hard fødsel. Melkeflekker på toppen til tross for ammeinnlegg. Bleie og nettingtruse tjuvlånt fra barselavdelingen på oppfordring fra andre mammaer. Magemuskler som ikke helt har trukket seg sammen. Jeg digger den!

FØDSELSHISTORIEN: 30 TIMER, BLØDNING & RIESVEKKELSE

12.30: Fredag 12.06.2019 klokken 12.30 ble jeg kalt inn til trivselskontroll på sykehuset for andre gang på overtid. Her fant de litt forhøyet blodtrykk og spor av proteiner i urinen, og med tanke på at jeg allerede var 41+5 og hadde slitt med hodepine i panneregionen valgte de å sette meg igang med ballong. Jeg fikk være en del av et forskningsprosjekt, og fikk trekke en konvolutt. Det ble dobbel ballong på meg, og den ble satt inn helt smertefritt. Planen til jordmødrene var å sende meg hjem, men jeg fikk gå ned på venteværelset på fødeavdelingen for å diskutere en mulig innleggelse om det var ledig kapasitet.

14.20: Riene begynner på venteværelset, og kommer med fem minutters mellomrom. I all offentlighet stod jeg med tidenes smerter (hittil!) og følte meg litt dårlig ivaretatt ettersom ingen kom å sjekket til meg. Her ble jeg stående i to timer med rier. Heldigvis klarte jeg fortsatt å spise, så jeg trykket i meg en baconpølse, noen nøtter og en New Energy.

16.15: En ansatt kommer inn på venteværelset for å gi meg beskjed om at jeg skal få dra hjem, men hun oppdager raskt at jeg er i fødsel ettersom kjæresten min hadde telt riene med rieteller. Vi blir flyttet til et nytt, lukket venterom, og får beskjed om at vi muligens må flyttes til Kongsberg ettersom Drammen ikke har ledig plass til meg. På grunn av ESBL-bakterien får jeg eget venterom, eget toalett, og kun lov til å gå frem og tilbake til balkongen. Vi satt mye ute på balkongen mens vi ventet på videre beskjed (det vil si at han satt, jeg stod og klorte meg fast i rekkverket i smerter). Innimellom kom jordmødrene innom og tok blodtrykk og puls, og til tross for fullt sykehus følte jeg meg godt ivaretatt.

Bein full av vann, truse full av blodslim og underliv full av ballong.

19.00: Jeg blir flyttet til nok et venterom mens en annen stakkars kvinne blir flyttet til Kongsberg fordi jeg har kommet. Jeg har 4 cm åpning, og vi får beskjed at det er mulig jeg må føde her. Alt av utstyr som er nødvendig under fødsel blir trillet inn på det lille rommet.

19.10: Stormriene starter, og jeg får ikke pauser mellom riene. Jeg er ennå ikke innlagt, og har fortsatt på meg egne klær: t-skjorte, stringtruse og skjørt. Ballongen gjør sinnssykt vondt, og blodslimet renner nedover lårene mine mens jeg henger opp etter veggen og higer etter pusten mens jeg hylgråter. Slik holder det på i over to timer uten at noen ser til meg før samboeren min til slutt må gå ut til vaktrommet og hente hjelp. Derfra tok det ytterligere 30-45 minutter før noen kom, og jeg trodde jeg skulle dø.

Her ville de at jeg skulle føde. På et barselrom.

21.45: Jeg blir offisielt innlagt og får på meg sykehusskjorta og den berømte bleia. Kjæresten kan endelig hente fødebagen og “flytte inn”. Vi får beskjed om at dette kom til å gå kjapt, og at det jeg spiser nå blir den maten jeg føder på, så mens han henter fødebagen i bilen går han innom å kjøper en kebabmiddag til meg, og “heldigvis” roet riene seg nok til at jeg klarte å spise. kebab har aldri smakt bedre! Forhåpentligvis var barnet ute innen klokken 08 sa jordmor.

02.00: Stormriene kommer tilbake, og de velger å trekke ut ballongen manuelt istedenfor å la den falle ut. Nå har den sittet inne i tolv timer, og jeg har hatt rier eller stormrier hele veien. Jeg har nå 4,5 cm åpning, og får klyster for å tømme tarmen før fødsel.

05.05: Etter å ha opplevd smertene ved å ha stormrier, takler jeg de normale riene så fint at jeg vurderer å droppe epidural – som egentlig var planen. Jeg har fortsatt 4,5 cm åpning, og jordmor tar vannet for å fremskynde prosessen. Jeg bruker prekestol og bosu-ball for å jobbe barnet ned i bekkenet under riene, og den eneste formen for smertelindring jeg har er et apparat som gir små støt i korsryggen for å avlede kroppen fra smertene. Riene er ikke effektive, så jeg får drypp.

Venter på kebab, og snapper selvfølgelig venner og familie underveis.

06.06: Jordmor kommer inn og sier at jeg har muligheten for å få epidural nå om jeg vil, ettersom anestesilegen var i etasjen. Nå hadde jeg vært såpass lenge i aktiv fødsel uten fremgang at det var på tide å hvile og hente energi. Lite visste jeg at jeg hadde over 14 timer fødsel foran meg. Jeg får epidural, hvilket jeg ser på som lite smertefullt og veldig behagelig, og jeg fikk muligheten til å sove litt. Kjæresten min hoppet opp i senga og vi fikk en times tid med hvile og spooning.

09.30: Ny jordmor var på plass – denne dama skulle jobbe tolv timer og følge meg til målstreken – trodde vi. Det ble lagt inn et urinkateter og jeg ble tømt før det ble besluttet å flytte meg til en fødestue. Her fikk jeg mer drypp for å fremskynde prosessen. For å få babyen lenger ned i bekkenet var jeg nødt til å bytte stilling ofte, og jeg vekslet mellom å stå, gå i prekestol, hoppe på ball, og ligge.

Her gjør det vondt. Så jævlig vondt.

11.26: Plutselig hadde jeg 8 cm åpning. Barnets puls falt stadig, og det mistrivdes på innsiden når jeg bevegde meg. I tillegg hadde epiduralen fungert “for bra” som de sa, så jeg var lammet fra livet og ned. Jeg klarte ikke å bytte bevegelser til slutt, og måtte ha hjelp for å løfte beina mine. Det hadde vært tropenatt i Drammen, og det var uutholdelig varmt – likevel frøs jeg. Jeg svettet fra hodet og ned til bekkenet, men fra bekkenet og ned hadde jeg blå bein, gåsehud og var iskald. Livmoren var sliten av alt dryppet, og jeg fikk diagnosen primær riesvekkelse.

12.00: Jeg fortsetter med kaldsvettingen, og de tar temperaturen min og måler CRP i blodet. Jeg hadde fått 37,8 i feber og hadde på det meste 157 i CRP. Legene vurderer å gi meg antibiotika intravenøst, men velger heller å skyte inn noen andre medikamenter.

13.30: Jeg har klart å komme meg til 9,5 cm, men her stopper det. Livmoren er utslitt, og til tross for å ha kjørt på med drypp, er ikke riene effektive. De skrur av dryppet og lar meg sove for å hente inn krefter for å klare det uten hjelp fra riene.

Endelig fikk jeg sove. Lite visste jeg hvor lang fødselen skulle bli!

16.00: Jeg er usikker på når jeg våkner igjen, men jeg har fortsatt 9,5 cm og får beskjed om å fortsette å jobbe babyen nedover i bekkenet ved hjelp av bevegelse. Jeg får diagnosene “forlenget åpningsfase”, “forlenget utdrivningsfase” og “sakte roterende foster” under aktiv fødsel. Barnet kommer ikke ned, og de begynner å lure på om hun sitter fast.

19.30: Endelig full åpning etter å ha stått stille på 9,5 cm i seks timer. Nå fikk jeg beskjed om at jeg kom til å møte datteren min innen en time. Dessverre hadde riene gitt seg, og styrken hadde gått fra 100 og ned til 30-40, så jeg måtte presse for egen maskin. Når man ikke får hjelp av riene så føles det ut som å føde en 4 kilos bæsj med kun hjelp fra magemusklene – med andre ord en umulig oppgave! Midt i pressriene var det jordmorbytte, og jeg fikk senere vite at jordmoren som gikk hadde bestilt vakuum og trodde det kom til å ende i hastekeisersnitt. Smertene var så sinnssyke, og jeg sa stadig til kjæresten min som stod støttende ved siden av meg at jeg ikke orker mer, og at nå dør jeg.

Jordmødrene ønsket at jeg skulle føde på alle fire. Det gikk ikke, og jeg fødte på ryggen.

20.30: Nå skjønte jordmor at hun kom med hånden på hodet, og at det ikke var plass med mindre de klippet. Dette kalles episiotomi, og gjøres for å unngå rift i grad 3 eller 4. Først satt de to sprøyter med pudendalblokade (bedøvelse) inn i skjeden min, deretter klippet de plass til barnet.

20.36: Helt uten forvarsel eller beskjed om at mållinjen nærmet seg – plutselig lå hun på brystet mitt! Jeg gråt, han gråt, og hun var verdens nydeligste! Endelig var premien min her, og smertene var glemt. Jeg kunne ønske jeg kunne romantisere dette øyeblikket mer, men sannheten er at jeg ikke husker noe på grunn av komplikasjonene som plutselig oppstod. Morkaken kom ut fort og naturlig, men livmoren hadde blitt preget av alt dryppet.

20.45: Hun fikk ikke ligge lenge på brystet mitt før hun ble sendt over til faren, og jeg har hverken minner eller bilder fra dette øyeblikket. Jeg hadde blødd ut 1,5 liter blod i sengen (diagnose blødning grad tre) og livmoren var for sliten til å trekke seg sammen. De var også usikre på om det lå igjen hinne-rester av morkaken på innsiden, og med det startet et 1 time og 20 minutters langt mareritt. Plutselig stod 7-8 leger, jordmødre og barnepleiere over meg i operasjonsdrakter og jobbet på meg. For å få livmoren til å trekke seg sammen måtte de trykke den sammen fysisk med knyttneven både fra innsiden (!) og utsiden, og jeg har aldri kjent på liknende smerter. Dette var MYE verre enn selve fødselen! De trykket så hardt at de måtte jobbe på skift og bytte når de var slitne. I tillegg ble jeg sydd, og jeg husker de brukte så lang tid på å sy, så jeg var redd jeg var helt ødelagt nedentil. Det ble jeg heldigvis (og utrolig nok) ikke!

22.04: Etter 32 timer med smerter fikk jeg jenta mi på brystet, og jeg har aldri vært lykkeligere. 52 cm og 3838 gram ♥

Den første ammingen. Magisk følelse!

Få minutter etter alt kaoset var jeg oppe på beina igjen. Jeg tisset, bæsjet (til tross for å ha født OG sydd) dusjet kjapt, ammet og pakket sammen tingene våre fra fødestua. Dagen etter kom jordmødrene inn på barselrommet en etter en for å rose meg for prestasjonen min. Jeg hadde visst klart det umulige – å føde helt uten hjelp med så dårlige forutsetninger. De skrøt av meg og sa jeg var ukens snakkis på avdelingen, og ba meg føde flere barn – for dette kunne jeg! Vi fikk også ros for å være et fantastisk harmonisk og godt team, og fikk kommentarer på at vi behandlet hverandre så utrolig bra under fødselen. Vi lo, hadde humor og tok vare på hverandre oppi alt, og jeg kunne (til tross for alt) ikke fått en bedre opplevelse. Jordmødrene på Drammen sykehus er HELT fantastiske, og jeg skal aldri tvile på disse menneskene igjen. De fortjener all heder og ære. Takk for at dere fikk meg til å føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at dere hadde trua på meg. Takk for at dere fikk den lille, fine jenta vår frisk ut til verden ♥

NÅR DU TRODDE DU VISSTE HVA KJÆRLIGHET VAR

Lørdag 13.07.19 klokken 20.36 forandret livet seg ♥ En lang og slank jente på 3838 gram og 52 cm kom inn i livet vårt, og vi har aldri kjent på en slik kjærlighet. Det ble en kaotisk, dramatisk og lang fødsel for meg, men hun var aldri i fare, og er frisk og selvfølgelig helt perfekt. Fødselshistorien kommer så fort vi har kommet hjem fra sykehuset og fått rutinene på plass. Tusen takk for alle meldinger og kommentarer som har kommet inn i løpet av fraværet ♥ Nå skal jeg ta et par dager med familien før fødselshistorien kommer!

SOMMERINSPIRERT MAKEUP-LOOK

Reklame | Lyko.no

De som har fulgt meg lenge vet hvor glad jeg er i sminkemerkene BareMinerals og Mac, og de siste månedene har jeg samarbeidet med nettbutikken Lyko.no og fått tilsendt mine all-time favorites samt. spennende nyheter. Jeg har en greie for oransje om dagen, og denne makeup-looken er intet unntak! Hele looken er basert på disse to sminkemerkene, bortsett fra øyeskyggen som er en lett blanding av HudaBeautys “desert dusk” i fargene “saffron” og “blazing”, og Anastasia Beverly Hills’ “Soft Glam” i fargene “burnt orange” og “bronze”. Direktelink til alle produktene jeg har brukt (i fargen jeg har brukt) finner du i bunn av innlegget. Hva syns du?

FOUNDATION // PUDDER // SOLPUDDER // BLUSH // HIGHLIGHTER // LEPPER // MASCARA // BRYN

VI HAR VALGT Å BEHOLDE…

Visste dere at VW Beetle er kåret til den mest kollisjonssikre bilen for barn, både av NAF, VG, Dagbladet og i ulike europatester? Vel, enda en grunn til å la vær å selge den! Denne bobla har vært min i snart fem år, og tanken på å kvitte seg med denne magiske sommerbilen nå som jeg er gravid har vært tung å svelge. Vi har sett på mange fine biler, blant annet splitter nye Nissan Qashqai og Mitsubishi Outlander plug-in hybrid, men av en eller annen grunn har vi slått oss til ro med at vi kan beholde cabrioleten – og toyotaen til samboeren. Nå har vi bestemt oss, og derfor handlet inn bilstoler til den lille frøkna. Maxi Cosi pebble plus med isofix i hans bil, og BeSafe izi plus uten isofix til meg. På vinteren blir bobla riktignok med samboeren på jobb, eller stående i garasjen ettersom den hverken har firehjulstrekk eller piggdekk, men det overlever vi! Bilen har også blitt påkostet en hel del, og fått nye bremser, brekk, registerreim med mer, så det er ikke noe poeng i å selge den videre helt ennå. Og ærlig: hvor digg er det ikke med cabriolet på sommeren da!? (Før mammapolitiet skyter inn: ja, vi vet at babyer ikke skal utsettes for trekk. Slapp heeeelt av – dette er min glede!)

PÅ BADESTRANDA ÅTTE DAGER ETTER TERMIN

🎵 Tjukkebolla lengter etter havet, havet det er tjukkebollas hjem.. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg sexy om dagen, men til å være gravid på dag nummer 291 (!) så ser jeg kanskje ikke så verst ut likevel!? Jeg har i alle fall fått farge i år, det kan ingen ta fra meg. I dag tok vi turen ned til badeplassen her vi bor, og jaggu ble det ikke en dukkert på oss til tross for at det kun var 19 grader i fjorden. Dette blir trolig min første og siste tur i vannet på en stund ettersom denne “renselsesprosessen” etter fødsel varer i rundt seks uker, og jeg kjenner at akkurat det er litt bittert. En sommer uten bading – når man bor ved sjøen?? Det er bare tortur.

Bortsett fra det så flyter dagene fortsatt litt over i hverandre. Jeg sover dårlig, er mye kvalm, ligger mye i sola og okkuperer badekaret nærmest daglig. Det ble jo ingen fødsel i går slik jeg hadde håpet og trodd, og akkurat nå har jeg mistet trua på at denne fødselen går som jeg ønsker. Jeg har ingen store krav heller. Alt jeg ønsker er å føde naturlig uten å bli satt igang, ha tilgang på badekar og være på Drammen sykehus. Nå ser det ut til at jeg blir satt igang, muligens på et annet sykehus på grunn av plassmangel, i full isolasjon uten tilgang på badekar, og med mye innblanding av leger på grunn av denne ESBL-smitten jeg tydeligvis er bærer av. Faen ass.

Når det er sagt så har jeg ny kontroll av baby, morkake og navlestreng allerede i morgen, på min niende dag på overtid. Og ettersom det ikke er lov å la gravide gå i mer enn 11 dager over tiden her til lands (førstkommende søndag for min del) så synes jeg det er merkelig at jeg ikke har fått mer informasjon om en eventuell igangsettelse. Jeg vet at Drammen sykehus har stappfull føde- og barselavdeling, og at fødekvinner de siste dagene har blitt sendt til Bærum, så hvorfor kan de ikke bare shippe journalen min over til et annet sykehus og få dette inn i kalenderen? Helsevesenet i det landet her skuffer meg stadig. Mulig jeg bare har uflaks i alt jeg gjør.

Nå ruller Tour de France over tv-skjermen (bokstavelig talt) mens samboeren min står på kjøkkenet og lager indisk. Jeg er heldig! ♥

SLIK VET DU AT PARTNEREN DIN ER UTRO i 2019

Både jeg og flere av venninnene mine har opplevd vår andel utroskap i løpet av de siste 10-15 årene, og for ikke så lenge siden tok noen av oss en prat om hva man egentlig bør være OBS på når man er i et forhold – spesielt i 2019 når det er så mange kanaler og måter å drive utroskap på via telefonen. Her har jeg samlet våre varselstegn for deg som er i tvil, blant annet situasjoner vi har funnet oss selv i. Men husk å la tvilen komme partneren din til gode. Uberettiget sjalusi kan være ekstremt turn-off!

Har du opplevd utroskap? Hvordan ble det oppdaget?

1. Varslene på telefonen blir skrudd av. Plutselig står det “melding” istedenfor avsender på SMS, og “1 nytt varsel” istedenfor hva det varsles om på Facebook. Rullegardina på Snapchat dukker ikke opp i det hele tatt. Sett deg ved siden av og prøv å send en snap!

2. Apropo snapchat – dere er plutselig ikke bestevenner lenger, og emojiene ved siden av navnet endres fra hjerte til smil.

3. Det dukker opp gaver, trolig på grunn av dårlig samvittighet, i alle fall om partneren din fortsatt vil bli i forholdet. Kanskje et hotellopphold, en ferie eller noe materialistisk du ønsker deg?

4. Partneren din er i sin egen verden når dere er sammen, og han trekker seg vekk for å være alene. Plutselig er det mer interessant å ligge alene på soverommet å lese en bok enn å være på verandaen i sola med deg. Og det er lett å se på bilder, spesielt i ettertid: tomt blikk og usikkert smil. Kanskje partneren din er redd for at bildet skal havne på nett?

5. Arbeidsdagene blir lenger, partneren din er oftere sliten, og meldingene står ubesvart mens det jobbes “overtid”.

6. Partneren din går rett i forsvarsmodus om du spør på en pen måte. Du blir ikke tilbudt å sjekke telefonen, men du får beskjed om at det ikke er som du tror, at du er gal, eller at du må skjerpe deg – for du er jo tross alt utrolig høyt elsket, eller hva?

7. Dersom du kan passordet til partneren din på sosiale medier, endres disse slik at du ikke kan sjekke uten å ha tilgang til telefonen h*ns. Koden for å komme inn på telefonen endres ikke, for da hadde du fattet mistanke med en gang.

8. Apropo telefon: den er plutselig med på toalettet, ligger under hodeputa, i bukselomma eller på bordet med skjermen opp-ned.

9. Magefølelsen. ALDRI undervurder magefølelsen din. Føler du at noe er galt? Da er det som regel noe galt!

UKE 42: DÅRLIGE NYHETER PÅ OVERTIDSKONTROLL

Etter å ha gått syv dager over termin, var det i morges på tide med en ny sjekk på sykehuset med jordmor og lege. Alt stod bra til med frøkna i magen bortsett fra at hun var litt slapp og trøtt, så vi måtte komme tilbake på ettermiddagen for en ny runde med CTG – sparketest. Og ettersom den var mer enn bra nok, navlestreng og morkake hadde det fint, og alle verdiene mine var gode fikk jeg dessverre lov å gå gravid en stund til. Det er fælt å si det, men nå som man nærmer seg uke 43 (!) får man jo nesten lyst på dårlige resultater slik at man får igangsettelse. Er det i det hele tatt lov å si, eller blir jeg stemplet som en dårlig mor da? Haha.

Når det er sagt var det ikke bare gode nyheter å få på fødeavdelingen i dag. Det viser seg at sykdommen jeg plukket med meg hjem fra i Egypt i januar har bestemt seg for å bli. Jeg har altså klart å pådra meg den antibiotikaresistente tarmbakterien “shigella” (takk til kokken som hadde tarmbakterier på hendene sine og ikke vasket seg før han tok i maten min) og jeg må leve med den resten av livet. Dette kommer ikke til å påvirke fosteret – heller ikke meg i hverdagen – men jeg kan i tide og utide få mageproblemer, krampeanfall og feber slik jeg opplevde etter Egypt-turen, og senest i forrige uke. Denne bakterien påvirker tarmfloraen min og kan sørge for dårlige opptak av nødvendige næringsstoffer, så jeg må trolig sjekke vitaminer og mineraler i kroppen oftere, og muligens legge om til et mer proteinrikt og plantebasert kosthold – ifølge Dr. Google. Enda godt jeg er på god vei fra før av!

Det mest skremmende med denne “diagnosen” er at den burde vært fanget opp av helsevesenet for lenge siden! Jeg har vært hos fastlege, legevakt og på sykehuset flere ganger det siste halvåret, men ingenting har blitt nevnt annet enn med liten tekst i journalen min. Jeg burde vært informert, men også sykehuset! Jeg har tross alt gått inn og ut der mens jeg kanskje har vært smittsom – hvilket tar meg til det andre som er skremmende: at jeg kan være smittsom for andre på sykehuset med nedsatt immunforsvar, som feks eldre, syke og spedbarn. Derfor blir jeg trolig lagt i isolasjon under fødselen, får enerom på barsel, og må ta en spesiell type prøve før en eventuell innleggelse i fremtiden (dette er det altså prøveresultatet der og da som avgjør). Jeg kjenner jeg har et litt bipolart forhold til denne bakterien akkurat nå. Det er fint at den ikke påvirker barnet mitt, og det er deilig med enerom på barsel, men igjen så er det kjipt å aldri vite når symptomene melder sin ankomst igjen – for GUUUD så vonde de krampene er! Jeg har hatt de i to omganger det siste halvåret, og jeg har strigrått begge gangene. Når jeg fikk de i forrige uke trodde jeg jo at jeg var i fødsel, så det sier vel sitt..

Slik ser jeg altså ut i uke 42 - med heavy makeup og masse vann i beina! De er jo nesten blå?!

BARNESERVISE FRA DESIGN LETTERS BY ARNE JACOBSEN

Reklame | Minikids.no

Det er ingen tvil om at et barn fører med seg mye nytt, også i form av interiør, og huset kan fort fylle seg opp med leker og utstyr i all verdens farger. Da er det kjekt å vite at det finnes alternativer som er litt lettere for de voksne øynene også, men likevel stimulerende og lærerikt for de små. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker skandinavisk design og grafiske uttrykk, spesielt på kjøkkenet, og her er Arne Jacobsen min favorittdesigner. Jeg har utallige kopper, flasker, vaser og kjøkkenhåndklær fra merket “design letters” og nå har vi fått et nytt tilskudd til kjøkkenskapene, nemlig et fullverdig barneservise med tallerken, dyp tallerken, skål og bestikk!

TALLERKEN HER // DYP TALLERKEN HER // SKÅL HER // BESTIKK HER

Alt er naturligvis produsert i herdet melaminplast slik at det ikke knuser dersom uhellet er ute og serviset faller i bakken – hvilket er helt normalt rundt middagsbordet til en småbarnsfamilie. Materialet er også trygt å bruke ved oppvarming i microbølgeovn ettersom melamin ikke smelter før temperaturen har nådd 345 grader. Med dette serviset kan datteren vår lære seg alfabetet samtidig som hun spiser, og jeg får beholde den røde tråden i interiøret! Happy mommy, happy baby ♥ Am I right?